Først gikk han bak henne. Så på henne med beundrende øyne. Han virket fortapt. Fortapt i henne. De stive bevegelsene tydet på at han var redd. Redd for å ta kontakt. Redd for å virke dom.

 

Men så endret det seg. Han måtte ha fått nytt mot. Man kunne se det på han. Redselen var lagt igjen i de dype fotsporene bak han. Motorikken på beina hans hadde økt fart, og på få sekunder var han oppe på siden av henne. Hun virket litt redd i starten. Det måtte være første gang hun snakket med han. Øyne var defensive. Klare til å vike unna om det ble for bekvemt.

 

De pratet lenge, kanskje i 1 eller 2 minutter. De gikk oppover den isbelagte stien med små frie skritt. Litt lengre framme ventet et veikryss på dem. Gutten benyttet sjansen til å knytte skoen. Jenta stoppet opp for å vente på han, 2-3 meter ute i veien. 50 meter lenger nede kom det en bil i litt for stor fart. Rundt 100 km/t. Det var sølvgrå Volvo… uten vinter dekk.

 

Øynene hennes strålte. Strålte til han. Uten ord så de på hverandre. Lenge. Ingen av dem sa noe. Det var ikke nødvendig. Øyenkontakten pratet for dem. Men så; et høyt tut avbrøt den fine stillheten de hadde. Gutten så det først. Han reiste seg og sprang mot henne. Dyttet henne av all kraft ut i snøen. Hun reiste seg forskrekket og så tilbake på han. Forventet et redselsfullt blikk tilbake, men nei. Han smilte. Det hun hadde gjort hadde betydd så mye. At det kom en bil sklidende mot han, hadde ingen betydning. Det hadde skjedd en forandring hos ham. En forandring til det bedre.

 

4 minutter og 32 sekunder tidligere.

 

Det var vinter. En kald vinter. Kanskje til og med en litt for kald vinter. Det føltes i hvert fall sånn. Særlig på beina. Skrittene mine sank litt for langt ned i snøen. Selv de lysegrønne gummistøvlene mine hadde ikke hatt en sjanse mot dette. Kramsnøen klebet seg fast til den løse skolissa. Måtte vel egentlig knyte den. Men ikke akkurat nå. Snart. For nå var det noe annet som fanget meg. Der framme, muligens 10 meter, gikk ei jente. Ei 1,67 høy brunette. Varmen jeg kjente når jeg så på henne fikk meg til å glemme de iskalde beina. Jeg hadde mye følelser for henne. Hadde hatt de følelsene lenge. Siden 5 klasse. Jeg elsket henne, rett og slett. Dessverre visste hun det ikke. Hennes uvitenhet om meg var for stor til å forklare. Og uansett, jeg klarte det ikke. Klarte ikke å prate med henne. Jeg var feig. Ussel. Patetisk. Hva så vel hun i meg? Hva var oddsen for at hun i det hele tatt ville snakke med meg? Hun kom antageligvis til å øke farten eller springe vekk fra meg. Og hvorfor konkluderer jeg med meg selv? Jeg har sikkert gjort det 1000 ganger før. Hver eneste skoledag går jeg bak henne. Tenker de samme tankene om og om igjen. Jeg blir gal. Noen sier at jeg burde få meg et liv. Kanskje jeg burde vurdere det. Muligens å vurdere nye sko også. For disse var blaute nå. Kanskje litt for blaute.

 

3 minutter og 21 sekunder tidligere.

Kunne hun ikke snu seg. Legge merke til meg. Gjøre ett eller annet. En forandring. Ikke det at jeg hadde noe imot å stirre på henne bakfra, men det var det at… ja, hva var det egentlig? Hva var det som var så spesielt med henne? Og hvorfor gadd jeg å bry meg? Helt ærlig, jeg visste ikke. Jeg har hørt at man ikke kan velge hvem man blir forelsket i, noe som stemmer. Alt ved henne stemte liksom. Faktisk var det ikke noe liksom. Det var fakta. Og om alt stemte måtte det jo være den rette. Så egentlig kunne jeg ta en sjanse og gå bort til henne. Hva tenkte jeg på? Det hadde blitt en katastrofe. Men på en annen side; hva hadde jeg og tape? Muligens noe av stoltheten, men den var det uansett ikke så mye igjen av. Kanskje det var på tide med en forandring? Et sidesprang fra den vanlige rutinen. Ja.

 

Hjertet mitt banket fortere. Men denne gangen på en god måte. Jeg hevet hodet og økte farten for å ta igjen jenta der framme. Jenta i mitt liv.

 

2 minutter og 10 sekunder tidligere.

 

Jeg prøvde først med et forsiktig ”hei,” noe som var totalt mislykket. Hun enset det ikke en gang. Så jeg prøvde en gang til, denne gangen litt høyere. Hun vred hodet litt, men gjorde ikke noe tegn til at hun visste at jeg var der. ”HEI!” Kanskje noe overdrevent, men, men.

 

Hun snudde hodet og så på meg. Øyne hennes lyste av usikkerhet, men ikke var absolutt ikke noe fiendtlig. Hadde hun vært det hadde jeg sett det med en gang. Det jeg så var det mes nydelige jeg hadde sett. Øynene så rett igjennom meg. Av en eller annen grunn følte jeg meg naken. Som om hun kunne se hele meg. Hvem jeg var. Dette var kanskje ikke en dom idé.

 

Jeg ble tatt på senga sekundet etterpå. Da hadde hun spurt meg om hva som skjedde. Drømte jeg eller noe? Jeg ble så forfjamset at jeg ikke hadde ord. Hun snakket faktisk til meg. Var det mulig? Jeg hadde litt problemer med å svare, men fikk ut et: ”lite.” Jeg måtte jo være den nye Jo Nesbø. For et fantastisk svar. Vedder på at hun jublet av den responsen. Her kommer et nytt menneske og hilser på deg, også får du ikke annet en et ”lite” tilbake når du spør hvordan det går. Ja, jeg er offisielt en stor suksess.

 

Jeg hadde en følelse av at ansiktet mitt forsvant i rødmefargen. Jaja, der var den drømmen knust. Jeg skulle til å gå vekk, da hun begynte å klage om alle leksene vi hadde. Jeg måtte si meg enig. Det var alt for mye lekser for tiden. Hva var vi? Maskiner? Hun nikket tilfredstilt av at ikke hun var den eneste som så det på den måten. Jeg fulgte opp spørsmålet med å si at læreren vår var en tyrann. Hun begynte å småle. Så smilte hun.

 

1 minutt tidligere.

 

Nå gikk praten flytende. Vi hadde ingen som helst problemer med å forstå hverandre. Det viste seg at vi var ganske like. Jeg vet ikke hva som skjedde med meg, men jeg åpnet meg for henne. Pratet som om jeg hadde kjent henne hele livet. Det var befriende. Mer enn det.

 

Nå begynte skolissa å gå meg på nervene. Den hadde plaget meg lenge, og nå som hun kom til å vente på meg var det ikke et problem. Jeg stoppet opp rett foran et veikryss, tok av meg vottene og begynte å knyte. Jeg så opp. Så rett i øynene hennes. Det var utrolig. Vi hadde stoppet med å prate. Likevel pratet vi. Vi pratet med øynene.

 

Det var da jeg hørte det. Litt lengre ned i gaten kom noe i faretruende stor fart. Jeg så opp på henne, deretter nedover gaten. Noe blankt kom rett mot oss, rettere sagt hun. Kroppen reagerte på impuls og kastet seg mot henne. Jeg dyttet til av alle krefter, for å se henne falle i snøen på andre siden av veien. Lyden kom fort. Kanskje litt for fort.

 

1,5 sekund tidligere.

 

Det eneste jeg kunne se var ansiktet hennes. Hun så veldig redd ut. Jeg prøvde å roe henne ned med å smile. Hun visste ikke hva hun hadde gjort for meg. Hun hadde gitt meg en siste livsglede. Noe å smile for. Jeg smilte så kinnene mine holdt på å revne. Jeg var så glad at jeg nesten måtte le. Hun hadde gjort en forandring med livet mitt. Hun hadde forandret en rutine. Forandret et liv. Forandret noe til det bedre.