Zachary sitt synspunkt.

Jeg satt på gulvet med ryggen inntill den mørke veggen med hodet i hendene. Så mange forskjellige følelser strømmet gjennom hodet mitt i takt med at tårene rant. Det var to år siden.. to lange forferdelige år siden jeg hadde vært ute og kjørt bil med jenta jeg elsket, hun var bare 15 og hadde naturligvis ikke førerkort, noe jeg som var 16 den gang hadde. Og det var da alt skjedde, da alt gikk galt og da alt rett og slett gikk rett til helvette. Selv om det var drøyt to år siden den kvelden da jeg mistet alt, kunne det jo bare ikke glemmes. Jeg kunne ikke glemme henne på men mindre jeg gjorde det på samme måte som hun glemte meg.. og alt annet.

Siden det gikk opp for meg at hadde det ikke vært for meg ville Taralyn fortsatt vært i livet, hadde jeg virkelig hatt det forferdelig. Tanken på at jeg var grunnen til at jenta mi døde, lille juleaften for to år siden ødela meg virkelig på insiden. Tårene rant nedover ansiktet mitt mens jeg tenkte på alt dette, tenkte på henne og det jeg hadde gjort..

De hadde vært en ganske stille kveld da vi kjørte utenfor new york, lille juleaften der vi begge bodde. Ingen mennesker eller dyr var der.. jeg husker rett og slett ingenting fra den natten selv om jeg kom meg levende fra det med ett par brukne bein og hodeskader. Den eneste jeg husket var fra sykehuset kvelden etter..

Taralyn sitt synspunkt.
Alt var så fredelig, mørkt men likevel så fredelig og stille. Det kjentes ut som jeg lå på en sky. Svevde og ikke hadde mer smerte igjen i kroppen. Det siste jeg kunne huske var at jeg og Zachary var ute og kjørte. Selv om bare han hadde lov til å kjøre bil enda. Men vi hadde gjort det uansett. Etter det, husket jeg ingenting. Og nå lå jeg på en seng og klarte ikke åpne øynene, klarte ikke røre meg i det hele tatt. Jeg hørte det var folk her, men den eneste stemmen jeg hørte, var Zachary sin. Han holdte i hånden min, og hadde hodet på hånden min i tilegg. "Jeg skulle aldri tvingt deg Taralyn. Aldri. Jeg angrer sånn." hvisket han til meg. Jeg ville gråte, sette meg opp og skrike at det ikke var hans feil. - Men når det er sagt, viste jeg ikke hvor jeg var, og hva jeg hadde gjort. Jeg hørte en lege komme inn. "Vi kan ikke ha henne i kunstig koma lenger, vi må koble henne fra. Sjangsen for at hun blir bra igjen kommer ikke til og skje. Hun vil dø innen 3 dager om hun i det hele tatt våkner." hørte jeg noe eller noen si.

Så hørte jeg masse gråting. "Jeg er glad i deg, og jeg ser deg snart. Jeg lover. Jeg elsker deg." hørte jeg fra Zachary før alt sakte ble borte.

Zachary sitt synspunkt.
Jeg så på jenta mi, hun lå der, i en seng. I kunstig koma. Etter at JEG hadde tvingt henne til og kjøre bil, selv om vi ikke hadde lov. Hun hadde mistet kontrollen og kjørt inn i et tre. Airbagen funket ikke, så ene lungen var pungtert, og skadene var så alt for store. Jeg holdte henne i hånden, la hodet sakte oppå og hvisket til henne at jeg var lei meg for det jeg hadde gjort, og at jeg aldri skulle gjort det. Jeg tenkte på den nydelige stemmen hennes, og at jeg hadde elsket henne så lenge, men ikke tatt sjansen. 'Friend zonen' er noe drîtt. Og nå var det forsent. En lege kom inn og fortalte at hun ikke ville klare seg. "Jeg er glad i deg, og jeg ser deg snart. Jeg lover. Jeg elsker deg." sa jeg til henne før dem koblet henne fra maskinen. Sakte forsvant pusten hennes, og jenta mi var vekke for godt.

Hun ble erklært død, moren gikk ut, faren gikk etter. Mens jeg ble sittende her. Slapp sakte hånden hennes, og så hånden hennes fortsatt holde formen etter den hadde stivnet da hun døde. Jeg elsket virkelig Taralyn, og akkurat da ville jeg dø om jeg måtte..

Men jeg hadde ikke dødd, jeg hadde levd med smertene, tapet og sorgen siden den kvelden. Jeg hadde tatt livet av en fantastisk jente, datter, søster og ett nydelig menneske på alle mulige tenkelige måter. Jeg hadde fortalt henne at jeg ville dø for henne, å nå skulle jeg dø for henne.. som jeg hadde lovet. Jeg var grovt lei av livet mitt med skyld skyldfølelsen for å ha drept jenta jeg elsket. Jeg hadde såret familien hennes, vennene hennes og ikke minst meg selv, og jeg ville virkelig ikke leve slik lengre.

Jeg fant kniven min, noen minutter senere var jeg borte.. død.