Det var bare helt fantastisk! Drømmen min om en sommer fylt med hest hadde gått i oppfyllelse, for nå hadde hele 7 hester blitt mine nye naboer for resten av sommeren. Og det var ikke bare nok med det, den ene hesten, Steggur, ble så knyttet til meg i fra første stund, at eieren ville at han skulle være hos meg og hesten min resten av sommeren. Jeg var bare så lykkelig, dette ville bli den herligste sommeren i mitt liv, trodde jeg. Dagene og ukene gikk med herlige minnerike sommerdager sammen med hestene. Men etter hvert begynte jeg å legge merke til at de andre nabohestene ikke hadde det så veldig bra. Det begynte og bli lite å spise i inngjerdingene deres og de hadde blitt tynne og spinkle. Dagen da jeg måtte levere tilbake Steggur nærmet seg raskt. En dag da jeg kom hjem fra skolen var Steggur borte. Jeg ble kjempelei meg og dro bort til ham for ta et siste farvel. Men det som møtte meg der var ikke et hyggelig syn, for der sto alle 7 hestene inne på et lite jorde. Alt var bare jord og møkk, og ikke så mye som et lite gresstrå var å se. Det var som om et snøre snurpet seg om hjertet mitt når jeg fikk øye på hvor utmagrede de andre hestene var. Hvordan kunne de som eide dem gjøre dette? Stenge dem inne på denne måten uten mat? Jeg ble så i fra meg at jeg løp så fort jeg kunne hjem.

Forholdene bedret seg ikke på flere uker, hestene sto der uten mat og vann, så etter hvert ble dyrevernet kontaktet. Dyrevernet, ja. Hva hjelper det? Dagene gikk, og også etter hvert ukene, men ingen representant derfra dukket opp og hestene ble bare verre. Hvordan kunne de gjøre dette? Jeg ville bare sette meg ned å skrike til lungene brast, men hva hjelper vel det? Dyrevernet ble kontaktet flere ganger, og til slutt etter en måneds tid ble eierne kastet ut derfra. Med bare en liten advarsel og en liten trussel om at de ville bli holdt øye med fra dyrevernets side. Det var alt de gjorde.

Det er forferdelig å tenke på hvordan disse dyrene hadde det, og hvor lite jeg egentlig kunne gjøre. Selv hvor mye lyst jeg hadde til å hjelpe dem., så kunne jeg ikke gjøre annet enn å ringe dyrevernet. Men når selv ikke de gidder å reagere, hva skal man gjøre da? Hva har vi egentlig alle disse dyrevernorganisasjonene til da? Hvis de ikke er der for å hjelpe alle de mishandlede og vanskjøtte dyrene, som det dessverre er altfor mange av. Det er greit nok at ting i blant kan se verre ut fra avstand enn det det egentlig er, men når ting viser seg å være veldig ille, da må da folk reagere å få gjort noe. Men det som er det aller værste er de "sinnssyke" menneskene som eier disse dyrene og lar det skje. De som ikke gir dyra sine hverken mat eller vann, og stenger dem inne i trange bur, slår og sparker dem eller begår annen form for mishandling. Hva feiler det disse menneskene, som kan gjøre noe sånt mot et forsvarsløst dyr? Hva har dyrene gjort for å fortjene en sånn behandling? Og hvorfor kan ikke dyrevernet gripe inn tidsnok til at ikke disse stakkars dyrene går en forferdelig pinedød i møte?

Dyremishandling skjer overalt, i hele verden, i Europa, i Norge, der du bor. Overalt finnes det mennesker som ikke tar seg av dyrene sine, bare lar dem være der, tror de er en slags pyntegjenstand som de kan kose og dulle med akkurat når det passer dem. Jeg hørte en gang om en familie fra Oslo., De hadde ei lita datter som hadde sett på "Folk og røvere fra Kardemomme by" på tv. Etter dette hadde hun ønsket seg et sånt lite, fint esel til å ri på, og hadde jo da så klart fått det. Midt inne i Oslo, i en liten trang hestehenger, utenfor blokkleiligheten skulle da liksom dette eselet bo. Men etter hvert gikk jo den lille jenta kje eselet, og gadd ikke bry seg om det lenger. Der sto dette forsvarsløse eselet stengt inne i hestehengeren i flere dager uten at noen gav det hverken mat eller frisk luft. Det er folk som dette som ikke skulle ha fått lov til å ha dyr. Og hvorfor var ikke dyrevernet der for å hjelpe? Hvor var de når eselet sto der og sultet? Hvis de folka som jobber der først har meldt seg inn i en organisasjon som dyrevernet, og vil jobbe for en sånn organisasjon, så må de da også hjelpe de dyra som trenger det. Ikke bare sitte der i telefonen og si at eieren sikkert snart dukker opp med både mat og vann. Og at alt sikkert snart ordner seg. De må reagere med en gang, før det er for seint. Før ennå et dyreliv går tapt på grunn av menneskets uforsvarlige handlinger. Det er jo det de er der for, dyrevernet.

Men det som verre er at for en liten stund siden ble det sendt inn klage til dyrevernet mot distriktsveterinæren, som også er leder for dyrevernet, om brudd på hestehold reglene. Han hadde nemlig hesten sin på en gård hvor hestene måtte stå ute hele vinteren, uten vegger å søke ly mot eller tak å stå under. Men dette ble det heldigvis gjort noe med ganske fort., Hestene fikk en åpen låve å gå under når været var som verst. Når til og med distriktsveterinæren utsettes for klage, har det gått litt for langt over streken, synes jeg. Da må vi få gjort noe med dyrevernet her i Norge, ellers så kan vi ikke kalle det noe dyrevern lenger.

Det er ikke bare her i Norge folk ikke reagerer på dyremishandling. Når vi skulle holde foredrag på skolen, så skulle jeg holde foredrag om Amnesty, og søkte derfor på ordet "Tortur" på Internett. Det eneste som dukket opp var dokumenter om all den forferdelige behandlingen av hester på travbanene i Tyskland. Hvordan kan dette være mulig? Det var da ikke dette jeg forventet å se? Men sånn er det altså. Dyremishandling er en dagligdags hendelse verden over som mange steder blir godtatt. I dokumentene om travhestene fra Tyskland sto det at bare 2 av 10 hester overlevde treningsperioden før de kom ut på travbanene, mens resten som regel havnet hos slakteren. Hvordan kan dette være mulig? Når vi har noe vi kaller for dyrevern som skal prøve å forhindre at dyremishandling finner sted. Hva er da egentlig dyrevernorganisasjonene godt for? Hvorfor finnes de da? Hvis de ikke prøver å få slutt på all den elendigheta som finner sted. Det kan da vel ikke være meningen at vi mennesker skal bruke dyrene som en maskin som vi bare kan skifte ut når det passer? Som om det er en tv som er der for å underholde oss, eller en bamse til kose med når det passer seg? Eller en bil vi bare kan skifte deler på når noe er gått i stykker? Det er ikke sånn det er, det er nemlig et liv vi snakker om. Et vesen med følelser, akkurat som oss mennesker. Så hvorfor kan ikke dyrevernet gripe inn, når et liv kanskje står på spill?

Det har vært stor fokusering på hvordan dyr skal behandles i media nå i det siste også. Både Gilde slakterier og Prior har mottatt klager, og dette har det hvert stort oppstyr rundt. Selv om dyrene på vei til slakteriet snart skal avlives, så er det ikke dermed sagt at den siste tida de lever så skal de behandles akkurat sånn det passer seg. Grisene blir stengt inne i trange båser hvor de står tett opp på hverandre, og flytter de ikke på seg blir det stukket med en strømførende stav. Hønene blir stappet inn i trange bur, og blir kjørt ut og inn av rom med store temperatursvingninger. Det er da vel ikke sånn det skal være? At vi skal mishandle maten vår før vi skal spise den? Og hvorfor er ikke dyrevernet der og gjør noe med dette? Er ikke dette en stor nok sak for dem? Eller er det ikke så farlig kanskje? De skal jo avlives allikevel.

Jeg tror at dyrevernorganisasjonene i dag har problemer med å få utført det arbeidet de har lyst til å få gjort. Det er rett og slett for få folk som bryr seg om dyra våre, og som melder seg inn i disse organisasjonene nå for tida. Dyrevernet har dessverre alt for mye å gjøre, og for lite folk til å utføre arbeidet. Og da skjer slike ting som i tilfellet med nabohestene mine i sommer. At ingen ting blir gjort før du selv tropper opp og sier i fra. Og da kan ting dessverre allerede være for seint. Og ingen ting blir heller gjort, eller lagt merke til, før det står på første sida i VG. Det er helt forferdelig at det skal være sånn. Når vi først har noe vi kaller et dyrevern som skal passe på at all omgang med dyr skal skje på en forsvarlig måte. Da må da de også gjøre jobben sin. Eller er det ikke meningen det kanskje? Jeg får helt vondt inni meg hver gang jeg hører om et tilfelle hvor et dyr er blitt mishandlet. Og enda verre er det når dyrevernet er blitt kontaktet og det ikke har blitt gjort noe.

Jeg tenker fortsatt på Steggur. Lurer på hvor det er blitt av ham og de andre hestene. Om de har det bra og om de i det hele tatt er i live? Og fulgte dyrevernet virkelig opp den saken etterpå? Det får jeg vel kanskje aldri svar på. Men en ting er i hvertfall sikkert, at jeg kommer til å slå hardt ned på dyrevernet hvis de ikke dukker opp om noen lignende skjer igjen. Så kan vi virkelig kalle det dyrevern lenger?

Essay skrevet i 9.klasse, fikk karakter 6.