Ei rose i snøen: Novelle

Døren går sakte opp. Den lager rare knirke lyder, og et dunk når den treffer veggen. Ene sykepleieren kommer inn. Hun har på seg en stor, hvit frakk og et navneskilt på høyre side av brystet. Hun smiler til meg. Et breit, vakkert smil. Jeg forsøkte å smile tilbake, men det var vanskelig. Det var vanskelig å smile til henne med lange, tykke tråder hengende ut fra nesa. Men jeg prøvde. Jeg smilte likevel. Et smil betyr så uendelig mye. Det betyr kjærlighet. Det betyr lykke. Men kjærligheten jeg hadde men han før, var helt unik. Jeg var lykkelig. Jeg var glad. Jeg var helt forelsket.

Hun ga meg sprøytene og medisinene jeg trengte daglig. Jeg hatet det. Jeg hatet all denne medisinen og alle de forbanna sprøytene. Jeg synes det var grusomt, men jeg sa ingenting. Jeg visste at jeg trengte det. Jeg visste at jeg trengte denne medisinen for å overleve. Men jeg bare lå der. Jeg bare lå i den hvite sengen min, med hodet trykt ned i puten. Jeg bare lå der i det hvite, kjedelige rommet mitt. Jeg lå der, på sykehuset hvert eneste minutt. Hver time, hver dag, hver måned.

Jeg så ut vinduet. Det hadde blitt sen høst. Alle bladene hadde visnet og vinden var blitt sterkere. Snøen ville snart komme. Og julen. Jeg hadde alltid elsket julen. Vi feiret alltid jul sammen. Vi løp over egnende som var dekket med myk, hvit snø. Han kysset meg mens vi lå i den kalde snøen. Vi var sammen hele tiden. Men så ble jeg syk. Han hadde sagt han elsket meg, og at han alltid skulle være min. Men det var ikke sant. Han kunne ikke alltid være min. Jeg kom til å forsvinne. Alt kommer til å bli helt svart. Jeg kommer til å drømme evig. Drømme om meg og han.

Sykepleieren gikk ut. Jeg var helt alene. Det føltes ut som jeg var den eneste. At jeg var den eneste i denne verdenen. Den eneste i det hele, store universet. Men det var jeg ikke. Alle var her. Men de klarte det ikke. De klarte ikke å se meg slik. De fikk så vondt av å se meg lide sa dem. Men jeg trengte dem. Jeg trengte noen til å holde meg i hånden min. Jeg trengte at noen skulle være der hos meg. Jeg trengte ham. 

Det banket hardt døren. Den gikk stille opp. Det var en slags levering. En levering til meg? Jeg fikk aldri leveringer, det måtte være feil. Men det var til meg. Et par røde roser. Et tegn på kjærlighet. En av sykepleierne satte dem i en avlang vase ved vinduet som sto på gløtt. 

Jeg kjente at øynene mine blomstret. Varme tårer dalte ned over kinnene mine. Jeg brukte ikke lang tid før jeg skjønte hvem de var fra. De var fra han. Min aller kjæreste. Han brukte alltid å gi meg roser.

«Du er min rose, og jeg er din. Jeg elsker deg slik som du elsker meg. Du er min rose.» sa han hver gang han ga meg en slik bukket. En slik bukket med store, røde roser.

Jeg kunne ikke få øynene mine vekk fra rosene. De var helt blodrøde. De var nydelige. Jeg bare elsket dem. Men jeg elsket dem ikke like mye som jeg hadde elsket ham. Jeg trodde aldri at han skulle bli en så stor del av livet mitt. At han skulle bli en så stor det av meg. Nå skjønte jeg at han fortsatt var der. Jeg hadde ikke mistet han. Han hadde ikke gått sin vei. Han var der fortsatt og ville alltid være det. Han var der i mitt hjerte av roser.

Men da var dette helt meningsløst. Det var meningsløst at jeg fikk medisin hver dag. At jeg fortsatte dette livet uten mål og mening. Jeg kommer ikke til å bli frisk. Jeg kommer aldri til å bli den jeg var før. Jeg kom kanskje ikke til å ha den store, varme hånden hans å holde i. Jeg kom kanskje ikke til å føle den tryggheten ved å sitte med han. Men han er her. Han vil alltid være i hjertet mitt. Det var på tide med en slutt. Det var på tide å få en slutt på all medisinen. En slutt på dette livet. Hva ventet jeg på?

Jeg åpnet øynene, og gløttet bort på rosene. Vinduet står fortsatt åpent. Men noe var annerledes. Noe var endret. Hvit, myk snø dalte stadig ned og la seg forsiktig på bakken. Den minste av rosene falt ut av vasen. Den dalte ned mot bakken og la seg i snøen. Da traff det meg. Rosen er meg.

Jeg ser på rosene. De blodrøde, nydelige rosene. Jeg lukker øynene sakte men sikkert, og alt blir helt svart. Jeg vet at det er slutt for denne gang. Jeg kommer ikke tilbake. Jeg går videre. Jeg er ei rose. 

Ei rose i snøen.