Ho snudde seg mot døra. Refleksjonen av andletet i vindaugsglaset var det einaste ho kunne sjå. Det blonde håret låg dødt over skuldrene hennar. Auga var mørke og triste. På halsen såg ho eit blått merke, ho strøyk handa over det før ho løfta opp biletet som låg på bakken. Ei tåre møtte overflaten, ho var kjapp til å tørke den vekk.

Bilete haldt ho gjømt i handa i det ho snudde seg mot folkemengda igjen. Ingen la merke til at ho lista seg over på den andre sida av gelenderet. Vinden tok tak i håret hennar og delte kvart eit hårstrå. Igjen knyta ho hendene godt fast rundt gelenderet. Avstanden mellom bakken og balkongen var høg. Ho konsentrerte seg om pusten, og let brystet heve seg.

Kalenderen viste at det var 14. juli, ein heilt alminnelig dag. Jenta strakk handa gjennom gelenderet og grep tak i silkekjolen. Ho stirra lenge på den mens tankane strømte gjennom hovudet. Første gang ho brukte silkekjolen var i bryllaupet til foreldrene, i dag var det nøyaktig seks år sidan. Ho hugsar framleis kor stolt ho var i det dei gjekk opp kyrkjegolvet med hundre blikk retta mot dei.

Ikkje mange år seinare var dei med i ei dramatisk bilulykke. Livet til mor hennar gjekk tapt, det var her faren begynte å oppføre seg som eit monster. Det starta smått, men utvikla seg raskt. Nå sto ho her, med bare føtar, og ein kropp full av merker. Ho hadde levd fleire år bak ein fasade av løgn.

Bilane raste under henne og folkemengda hadde blitt større. Noen var rolige og prøvde å kontrollere situasjonen, andre skreik, hylte eller kviskra. Det var kviskringa ho høyrde. Stakkars jente, nokon må gjere noko. Trur du ho er sjuk? Kva kjem ho til å gjere? Orda omringa ho. Ho tok eit djupt andedrag, lukta av svidd asfalt fekk ho til å grøsse. Ho knep auga hardt igjen før ei tåre sakte trilla ut av augekroken. Håret svevde gjennom lufta, vinden løfta genseren, men kjolen haldt ho framleis tett inntil kroppen.