Forelesningen flyttet til rom 313. Martin bannet og fortsatte videre nedover gangen. Han var sent ute igjen, men i dag var det ikke hans feil; bussen hadde vært forsinket. Riktignok var alle forelesningene frivillige, men etter å ha kommet for sent 4 ganger i løpet av to uker, var det ikke lenger med et smil han gikk inn i den fulle lesesalen med 40 par øyne rettet mot ham. Han nådde døren med nummer 313. Ja ja, det var bare å hoppe i det. Han rettet på sveisen, åpnet døren og skrittet inn. Pro- fessor Dahl sto med ryggen til der han skrev på tavlen. Martin fant seg raskt en ledig plass og satte seg ned. Noen sekunder etter lå alle de nødvendige bøkene på pulten. Dahl snudde seg igjen, men lot ikke til å legge merke til det siste tilskuddet i hans tilhørerflokk. Han skravlet som vanlig i en forrykende fart, og det var så vidt elevene klarte å notere seg det viktigste. Mange av hans stu- denter lurte ofte på om dette var en bevisst taktikk for å få dem til å følge med, eller om det falt ham naturlig. Martin kikket over på sidemannen for å få med seg det han hadde notert før han selv kom inn. I dag handlet det om menneskets psyke, og hvordan det reagerte i krisesituasjoner. Noen minutter etter hadde han rablet ned halvannen side og kunne slappe av. Han hadde i alle fall fått med seg det viktig- ste. Han satte seg tilbake i stolen og så seg rundt. Han hadde ikke vært i rom nr. 313 før. Merkelig så sterilt det var. Det var ingen vinduer, og den eneste døren nede i hjørnet var polstret på innsiden. Hele kortsiden nederst, eller foran, var dekket av en tavle. Veggene var helt hvite, og et par bilder livet opp stemningen litt. Ellers var rommet ganske kjedelig syntes Martin. Men det var kanskje like bra, det var ikke mye som kunne til- trekke oppmerksomheten fra foreleseren. Han snudde seg rundt og kastet et kjapt blikk bakover. Joda, hun satt der i dag også, gamle fru Moen. Fru Moen var i ferd med å sette rekord på universitetet som den eldste student de hadde hatt, og med sine 65 år ville det nok gå en stund til denne rekorden ble tangert. Hvorfor i all verden hun gadd å sitte her og råtne visste han ikke, men han var liksom blitt vant til å ha henne der. Hun sa riktignok aldri noe, men han så på henne som en del av inventaret. De få gangene hun ikke møtte opp, bemerket nesten alle det. Selv om hun var stille, virket hun i alle fall hyggelig, så kanskje han fikk ta seg en prat med henne en dag. Tavlen var igjen blank. Proffen hadde visket bort alt, og nå sa han at han måtte hente en bok han hadde glemt, så elevene fikk unnskylde ham et lite øyeblikk. Han forsvant ut døren som lukket seg etter ham. Straks var praten i gang. De fleste hadde en eller annen kamerat å prate med, og disse drøftet nå dagens leksjon hittil. Martin kjente ingen her inne, ikke ennå, og åpnet derfor læreboken på side 35. Her sto det et avsnitt om menneskets psyke og dets reaksjoner, omtrent det samme som sto på tavlen. Men noe som ikke sto på tavlen, var om et eksperiment utført for 10 år siden i Amerika. En ganske ung professor hadde i sin første forelesning plassert seg bakerst i salen og latt som om han var en student. Da det var første gang han foreleste dette kullet, var det ingen som visste hvem han var. Han hadde så fulgt med på elevene og notert ned deres reaksjoner. Videre sto det at... Han ble avbrutt av et skrik! - Herregud, kom det fra en jente som satt like ved døren, det kommer røyk fra døren! Martin kikket fremover, og riktig, det sivet faktisk røyk inn under døren. Hva i huleste kunne dette være!? Han reiste seg for å gå bort til døren å sjekke, men en gjeng hadde allerede samlet seg der. De rev og slet og sparket, men døren rikket seg ikke. - Den er låst!, utbrøt flere av dem. - Låst?!, kom det fra andre. - Hva faen!... En stor kar reiste seg fra rad nummer 3 og gikk frem til døren. Først tok han rolig tak i håndtaket, vred om og dro. Døren rikket seg ikke. Så spente han benet mot veggen og tok tak i håndtaket med begge hender. Han pustet dypt noen ganger og spente fra, med det resultat at han landet på gulvet med håndaket i hånden, og besvergelsene rant ut av ham. De fleste hadde nå samlet seg ved døren, og et par av jentene skrek hysterisk. Martin var nå den eneste som fremdeles satt på plassen sin. Han var riktignok litt nervøs, men han hadde sine mistanker. Han husket det han hadde lest om eksperimentet i Amerika. Han håpet, og trodde, at dette også var et eksperiment. Det måtte være årsaken til at forelesningen hadde blitt byttet til dette rommet, uten vinduer eller andre ting som kunne avsløre den "falske brannen". Lenger kom han ikke i sine spekulasjoner, for igjen ble han avbrutt av et forskremt utrop; - Se der!, ropte en og pekte opp i taket over tavlen, - enda mere røyk!

Professor Dahl betraktet det hele med stor interesse. Han hadde akkurat trykket på den siste knappen i en lang rad, og dette forårsaket at en liten pumpe i veggen over "tavlen" blåste røyk inn i rommet på den andre siden. Videokameraet ved siden av ham surret lavt, og fra en høytaler kunne han høre alt som ble sagt av de forskrekkede elevene. Det var første gang han gjennomførte dette eksperimentet. Etter mye om og men fra universitets ledelse hadde han endelig fått tillatelse, under betingelse av at han ikke måtte drive det for langt. Neida, han skulle ikke det, bare noen få minutter til. De fleste reagerte som han hadde trodd. Med unntak av Martin. Han satt bare rolig på plassen sin og betraktet det hele. Han så på Martin. Jasså, er du ikke redd? Jo, han var nok det, men han klarte å styre seg selv. Nei, der reiste han seg visst. Martin forlot plassen sin og gikk bort til veggen ved døren. Han følte på den noen sekunder, et smil formet seg såvidt på leppene hans og han satte seg tilbake på plassen sin. Hadde Martin gjennom- skuet ham allerede? Kanskje var ikke Martin så dum som han først hadde trodd. Nei, nå var det på tide å avbryte eksperimentet. Han skulle til å trykke på knappene som stoppet røyken da han tok et siste blikk inn i rommet. Han hadde hittil bare konsentrert seg om klyngen ved døren, og Martin. Men nå kastet han også et blikk helt bakerst i rommet, og hjertet hans hoppet. - Herregud!, mumlet han. Bakerst i rommet lå gamle fru Moen. Øynene hennes var vidåpne. Han hadde glemt fru Moen! Han visste jo at hun hadde svakt hjerte?! Han rev opp døren til gangen og skulle til å låse opp døren inn til rommet med de skrekkslagne studentene. Da besinnet han seg. Han ville bli tiltalt for drap! Han, som ikke hadde en plett på sitt rulleblad. Det måtte da finnes en utvei?! Han sto noen sekunder, så slo ideen ned i ham. Selvfølgelig! Den eneste løsningen sto klart for ham.

Straks etter sto gardinene i gangen i flammer, så ble det store veggteppet antent, noe som forårsaket kraftig røkutvikling. Han knuste et lite glass på veggen og trykket på en rød knapp innenfor. Brannalarmen kimet gjennom bygget. Så låste han opp døren til klasserommet. Elevene stormet ut i full panikk. Sist kom Martin, og det var med et overrasket uttrykk han vekslet blikk med professor Dahl.

Snart var de alle ute av bygningen, alle unntatt fru Moen. Martin, som sto ved siden av ham, snudde seg mot ham og spurte, - Hr. Dahl, har de sett fru Moen? - Eh, nei. Hun var da virkelig ikke på forelesningen i dag, var hun vel? Han syntes selv han virket ganske overbevisende. - Jo, hun var det, sa Martin, - håper hun kom seg ut. Nå hørte de ulende sirener, og straks etter svingte tre brann- biler opp foran bygningen.

Dagen etter befant professor Dahl seg på politihuset sammen med en del studenter og andre lærere. Det hele var et rutineforhør, hadde han fått beskjed om. De hadde visst ingen mistanker. - Hr. Dahl? En politibetjent åpnet døren til forhørsrommet og kikket ut. - Her, sa Dahl og reiste seg fra en av stolene. Han ble med betjenten inn i rommet. Rundt et bord satt tre mennesker, to fra politiet og en fra brannvesenet. En ledig stol var satt fram, og Dahl ble henvist til denne. Først nå så han hva som lå på bordet. Kaldsvetten piplet frem i det han satte seg. Den ene av politifolkene sa med en hard stemme; - Hr Dahl, vil de følge med på denne skjermen! Det var mer en kommando en et spørsmål. Han tok videokassetten, puttet den inn i en videomaskin og trykket på en knapp. På tv’en så de alle et sterilt klasserom uten vinduer, og ved den eneste døren sto det en forskremt klynge mennesker. Bakerst i rommet tok fru Moen seg til brystet i det hun segnet om på gulvet.

-De har rett til å forbli taus, og alt de sier kan og vil bli brukt mot dem..., begynte en av politibetjentene.