Kjære dagbok:

Det begynte en ny jente i klassen i dag, hennes navn er Jovana. Jeg synes det var et litt merkelig navn og det synes tydelig vis andre også, for da læreren presenterte henne for klassen, så kom det noe fnising helt bakerst i klasserommet.

Læreren hadde snakket om denne jenta i mange dager, og alle var forberedt seg på at hun skulle komme. Han hadde bedt oss om å ta godt i mot henne, for hun hadde akkurat vært gjennom en hard og tøff periode. Tenk å måtte flytte fra venner og familie.. Og må begynne helt på nytt på en måte. På et nytt sed, ny skole, få nye venner osv.. Det høres ikke så veldig lett ut.. og hun hadde vist flyttet veldig langt vekk fra hjemstedet, så da er det heller ikke så veldig lett å besøke vennene så ofte, og beholde kontakten og vennskapet.

Alle regnet med at det var en norsk jente som skulle komme, for ingen hadde sakt noe annet. Men så kom sjokket. Det viste seg at hun var fra Pakistan. ”Oh my god” hva skulle vi gjøre? Ingen ville jo være med en pakkis, alle pakkiser stjeler jo, de er helt terrorister i hodet, og sprenger selvmordsbomber hele veien. De dreper folk. Ikke nok med det så går de også i rare kler, og har ikke litt peiling på mote. De har merkelig kultur, og spiser ekkel mat. Jeg har hørt at de spiser katter og rotter der nede i Pakistan. Æsj!

Så den nye jenta stod der alene, hele dagen.
Jeg synes litt synd på henne, skulle jeg vende det andre kinnet til?

Jeg hadde litt lyst å gå bort til henne, men jeg våget ikke ta sjansen, i fare for å bli sprengt i lufta, eller miste min status blant jentene og guttene.

Er jo ganske populær nå for tiden, og jeg har jo alltid hatt lyst til å ha det slik som jeg har det nå. Jeg har jo jort ganske mye for å oppnå denne statusen som jeg har fått, så jeg vil ikke miste den heller…

Men jeg får se hva jeg gjør i morgen, om jeg går bort til henne eller ikke. Men nå er jeg så trøtt, at jeg går og legger meg, så ”nattinatt”.

*Camilla*

Morgendagen kom, og det var på tide å gå på skolen. Der stod hun, den nye jenta. Hun stod i et hjørne i skole gården, og bare ventet på at det skulle ringe inn. Hun håpet vel inders inne at hun skulle få lov til å stå der alene, men det var vist mer en det hun kunne håpe på. For bort til henne kom den kuleste gjengen på skolen. De begynte å kalle henne for pakkis, terrorist, og de sparte ikke akkurat på de stygge ordene. De kastet også små steiner på henne, og spurte om hun ikke kunne dra seg tilbake dit hun kom fra.

Ordene og handlingene til guttene datt på stengrund. For jenta bare stod der på hennes uriaspost, sa ikke et eneste ord, gjorde heller ikke det minste tegn til motstand. Bare stod der og tok i mot alt drite som ble slengt til henne. Men endelig ringte klokken, og hun sprang inn til klasserommet.

Da hun kom inn i klasserommet så hun den mest ”bimbo” jente gjengen, og sammen sendte de stygge blikk til henne. Vist blikk kunne drepe, så var hun sikker på at hun hadde vært død nå. Men det var en i mengden som ikke var som de andre jentene, hun bare stod der med det uskyldige blikket og det virket som hun var lei for slik de andre oppførte seg.

Timen begynte, og de skulle gå sammen i grupper til samfunns prosjektet. Alle elevene dannet grupper på 2-4 stk. alle unntatt en, den nye jenta.

Hun bare stod der og viste ikke helt hva hun skulle gjøre. Det samme var det en annen jente i klassen som gjorde, hun hadde egentlig gått inn i en gruppe sammen med de 3 beste venninnene. Men å se den nye jenta stå der helt alene var så utrolig leit, så hun vurderte å danne en gruppe med henne. Hun stod der og tenkte noen sekunder, skulle hun eller skulle hun ikke? ”Ahh” tenkte hun. ”Whatever, kommer de andre til å like meg mindre nå, så er de ikke verd å samle på uansett, jeg gjør en god gjerning. Så får de andre mene hva de vil.”

Hun sa ”sorry” til venninnene, og reiste seg opp og gikk mot den nye jenta. Hun presenterte seg, og spurte om de to skulle være på gruppe. Den nye jenta forstod ikke alt hun sa, og spurte om hun kunne snakke på engelsk, for hun var ikke så god i norsk. Det som hadde blitt sakt på norsk ble nå gjentatt på engelsk. Og alle kunne se gleden lyse i den nye jenta. Var det virkelig noen som ville være på gruppe med henne, allerede andre dagen? Det eneste hun klarte å få frem var: ” Oh really?” Det kunne ikke være sant. Kunne det?

Den andre jenta forklarte at hun mente det helt seriøst, selv om de 3 venninnene bare stod å så henne, med hva-i-helvete-er-det-du-driver-med-blikket.

Resten av dagen så var de to sammen hvert minutt, og da skolen var slutt så sa gikk de sammen hjem, for det viste seg at de bodde rett i nærheten av hverandre. De avtalte å gå sammen til skolen neste dag, og så gikk de hver sin vei.

Kjære dagbok:

I dag har det vært en kjempe kjekk dag, faktisk den kjekkeste dagen jeg har hatt på lenge. Jeg fikk en ny venninne i dag, men på grunn av at jeg ble venn med Jovana, så begynte Marthe, Lena og Rebecka å hate meg. Og nå vil de ikke ha noe med meg å gjøre. Men det får være deres problem, de kan ikke nekte meg, gjøre en god handling, slik som jeg gjorde i dag. Da Jovana kom inn i klasserommet, så stod alle bare å så stykt på henne, da var jeg ikke helt klar over hva jeg skulle gjøre. Men etter som dagen gikk, så gikk jeg bort til henne, og snakket med henne, jeg var den første som fikk høre henne snakke, for hun hadde ikke sakt et eneste ord på den tiden hun har vert her.

Jeg måtte jo snakke på engelsk da, for hun forstod ikke så masse norsk. Men det gikk jo greit det, jeg er jo ganske god i engelsk fra før og det var hun også. Så jeg tar det som trening.. J

Hun var velidig lett og prate med, og jeg følte som vi hadde vert venner i evigheter, men egentlig så møtte jeg henne jo for bare to dager siden.

Jeg kunne snakke med henne på en måte som jeg aldri har følt jeg har kunnet med noen av de andre vennene mine.

Vi var sammen hele dagen, og i morgen skal vi også være sammen, og etter skolen skal vi ta en tur til kjøpesenteret..

Skriver mer i morgen.

*Camilla*

Natten var over, og Jovana gikk ut der hun og Camilla hadde blitt enige om å møtes. Der stod hun allerede klar og ventet, og de gikk sammen til skolen.

Skoledagen i dag gikk lettere enn dagen før, men det var fortsatt folk som slengte forferdelige kommentarer til den nye jenta. De fortalte Pakistanske vitser når hun var i nærheten. For eksempel så sa den ene gutten: ” hva skjer vis vi slipper en bombe i Pakistan?” så svarte Rebecka: ” Ingenting for alle er jo her!” latteren brøt ut i hele klassen, det var bare Camilla og Jovana som ikke lo.

Tiden gikk og så var denne skoledagen også over. Etter skolen, gikk de to jentene sammen på shopping. Camilla viste Jovana hva som var inn og hva som var ut. De prøvde tusenvis av forskjelling klær, i alle farger og merker. Til slutt var det sikker ikke et eneste plagg i hele butikken som de ikke hadde prøvd. Men alt prøvingen var ikke forgjeves, de hadde kjøpt hver sin pose med kule klær.

De gikk hjem til Jovana, og Camilla fikk hilse på familien hennes. De gikk inn på rommet hennes og der satt de og snakket sammen i mange timer…

Kjære dagbok:

I dag så har jeg vært med Jovana hele dagen.. Og det var kjempe koselig. Vi var på shopping, og fant mange fine klær, etter shoppingen gikk vi hjem til Jovana, og jeg fikk hilse på familien hennes. Hele familien var vennlige, og tok godt i mot meg. Tenk om alle hadde vert slik som dem så hadde det ikke vært rasisme og sånt her i verden.

Jovana er en ekte venn, og henne har jeg tenkt å fortsette å være venn med. Ekte venner er noe du ikke finner hver dag. Ekte venner vokser ikke på trær, du må ha god til å lete, og når du minst venter det, så dukker det plutselig opp en slik venn. Og da må du ikke sløse bort sjansen, for du vet aldri om du får sjansen til å få en slik venn igjen. Du vet ikke hva du har mistet, før det er for sent.

*Camilla*

Neste dag da Jovana og Camilla kom på skolen, så stod både guttene å jentene og måpte. Kunne det virkelig være den nye jenta?

Hun var så annerledes, uten de alt for store klærne, hun hadde gjemt seg under. Nå så jo alle at hun egentlig var en skikkelig ”babe”, da hun var kledd i den inntil sittende dongeri buksa, og den stramme toppen. Hun var jo minst like pen som Camilla. Det kunne ikke være henne, men det var det.

Da folk oppdaget at mennesker fra Pakistan også kunne være fine, og ikke trengte å være verken terrorist eller tyv, så da var det fire ting og gjøre. Enten og holdt fast på at alle pakistanske var tyver og terrorister, slik som de alltid hadde trodd. Mene det helt omvendte, at ingen av dem var tyver eller terrorister. For de hadde møtt en som ikke var det. Eller så mente de at dette var et unntak. Mens de fleste mente at pakistanere er like som oss. Selv om de ligner litt, eller mye, så er de likevel så utrolig forskjellige inni.

Denne nye jenta gikk fra å være terrorist, til en av skolens ”hotteste”. Og etter som tiden gikk så fikk hun mer og mer respekt, og flere og flere venner. Men hun viste at hun aldri kom til å få en like god venn som Camilla, for hun hadde sett henne mens hun var ”usynelig” eller ”offer”, Camilla hadde hjulpet henne. Og det satt hun utrolig stor pris på, det var noe hun aldri kom til å glemme.

Salig er de som tørster, tørster etter rettferdighet, og rettferdighet skal de få.