Elise kjente smertene komme tilbake. De pleide å gå som en isning gjennom kroppen hennes – plutselig var de der og kunne vare flere timer i strekk, andre ganger forsvant de like fort som de kom. Hun reiste seg opp av sengen og slo på lyset. De hvite veggene hun var omgitt av på alle fire sider gjorde henne kvalm. Hun strøk seg over det fete håret, kjente det klistre seg til håndflaten hennes. Hvor lenge siden var det hun hadde dusjet nå? Hun husket ikke – så lenge siden var det. I morgen feiret hun sin siste fødselsdag. 13 år ble hun. Nøyaktig 1 år siden det startet, at hun oppdaget at noe var galt. Hun bet sammen tennene. Smertene ble verre.

”Det er helt ødelagt”. Legen så alvorlig ut. ”Kan du ikke gjøre noen ting?”. Stemmen hennes skalv. ”Jeg er virkelig lei meg, men din sønns liv kan bare reddes av en donor. Det at han har en sjelden blodtype forverrer bare saken”. Hun satte seg. Øynene var røde og fulle av tårer. ”Han er alt jeg har igjen,” hikstet hun og så opp på legen. Han la hånden sin på skulderen hennes. ”Vi gjør vårt beste” sa han og gikk.

”Gratulerer med dan, gratulerer med dan...”. Elise våknet til lyden av sang. Mamma gikk først, pappa like etter. ”Hvordan går det med deg?” var det første mor spurte om. Elise så ned. Hun ville ikke snakke om det på hennes siste fødselsdag. Mor kremtet. ”Gratulerer med dagen, vennen” sa pappa og strakte henne en firkantet, rød eske ombundet av rødt gavepapir med hjerter på. ”Til Elise” stod det med rosa bokstaver. Hun åpnet den. Det lå et vakkert, glinsende halskjede i sølv inni. Elise fikk tårer i øynene. ”Tusen takk” fikk hun frem. Pappa gjengjeldte smilet Elise sendte han. Hun la merke til at begge, både mamma og pappa, hadde tårer i øynene sine. Det var hun som hadde bedt om en diskret, normal bursdagsfeiring uten tårer og sorg. Ville de ikke unne henne en siste dag fylt med glede? Mor tok hintet. ”Her Elise” sa hun og tok fram en flat pakke hun hadde holdt gjemt bak ryggen. Den var større enn pappas, rektangelformet med rosa gavepapir. En sort skinnveske lå inni. Elise kjente magen knyte seg. Hun visste hun aldri ville få bruk for den. Den glinset i lyset fra sykehuslampa i taket. ”Tusen takk mamma” hikstet hun og brast i gråt.

”Vi vet ikke om han klarer stort mer nå”. Det var den samme legen som snakket til henne. ”Får vi ikke inn noe i løpet av de nærmeste dagene er jeg redd han vil dø”. Hun så opp fra stolen hun satt på. Det blonde håret hennes var bustete, og øynene bar preg av søvnmangel. ”Hvorfor hender dette meg? Hvorfor?” hikstet hun og la hodet i hendene sine. ”Ulykken som rammet din sønn var svært uheldig. Jeg kondolerer virkelig”. Legen så på henne og var helt utrykksløs i ansiktet. ”Virkelig?” utbrøt hun. ”En uke, jeg tørr ikke love mer” kremtet han og forsvant.

”13 år og 3 dager. Så gammel ble jeg”, tenkte Elise med seg selv. Lyset fra taket var tåkete, hun kaldsvettet og kjente det presse i brystet. ”Kreften har lammet immunforsvaret” hørte hun legen si til mamma. Gråt og fortvilelse hadde fylt atmosfæren i rommet, gjort den tung og vanskelig å puste i. Hun holdt mor i handa, kjente hvordan den hvite dynen virket tyngre og tyngre på henne, som en byrde. ”Jeg klarer ikke mer” hostet hun. Det stakk i bena. Mamma og pappa snakket til henne. De satt på hver sin side av henne, men hun kunne ikke høre hva de sa. Hun sukket, og kjente smertene langsomt forsvinne, ”som dugg for solen” tenkte hun. En tåre presset seg frem i øyeviken hennes, og ble et symbol på hennes siste tanker. Tanker som at hun aldri skulle få oppleve ungdommen; få kjæreste, dra på fester og føle vindens og solstrålenes livgivende kraft. Aldri mer skulle hun få kjenne følelsen av å elske og bli elsket. ”13 år og 3 dager”. Så slukket noen det svake lyset fra sykehuslampa i taket...

”Vi har funnet et!”. Hun satt ved siden av sengen og holdt sønnen sin i hånden, hun gråt og oppfattet ikke først hva som ble sagt. ”Hva?” fikk hun omsider frem. ”Vi har fått inn et hjerte som oppfyller kriteriene!”. Det tårevåte, triste ansiktet hennes gikk plutselig over i et lite smil. Legen smilte tilbake. Hun så opp og utbrøt ”takk”. ”Vi gjør klar til operasjon nå” fortsatte han, og strøk svette av pannen sin. Brillene var skeive og håret fett – mangelen på søvn var tydelig hos dem begge. 5 timer senere var operasjonen avsluttet.

Hun lå og sov da hun hørte det. ”Mamma?”. Lyden var svak, men umulig å ta feil av. Han smilte, det vakreste smilet hun hadde sett. Hun så opp. I døren stod to mennesker, en mann og en kvinne. ”Tusen takk skal dere ha”. Øynene var fylt av tårer – gledestårer. ”Takk ikke oss, takk Elise”...