Han sa at han elsket meg. Han sa at han kunne gjort alt for meg. Han sa at jeg var den eneste. Plutselig ble alt ødelagt. Borte på et øyeblikk. Nå er jeg alene. Forlatt. Var alt bare en løgn? Det kunne det ikke være. Vi hadde noe spesielt sammen. Et bånd som ingen andre hadde. Nå er båndet ødelagt og alt som er igjen er et knust hjerte og et hjerte som tilhører en annen jente.

En eneste dråpe. Den rant nedover på vinduet. Det hadde nettopp regnet, men denne ene dråpen kom for sent. Nå var alle de andre dråpene borte. Borte på et øyeblikk. Nå var den alene. Forlatt.

Han sa at han elsket meg. Han sa at han kunne gjort alt for meg. Han sa at jeg var den eneste. Han elsket meg ikke. Han gjorde ikke alt for meg. Og jeg var definitivt ikke den eneste. Hun andre var den eneste for han. Jeg var bare enda en brikke i spillet hans. For ham var jeg bare en holdeplass han kunne stå på mens han ventet på grønt lys for å gå over til henne.

Nå sto dråpen i ro. Den ventet. Ventet på hva som var det neste. Kom den til å renne videre nedover? Eller kom den til å stå der, stødig?

Han sa at han elsket meg. Han sa at han kunne gjort alt for meg. Han sa at jeg var den eneste. Jeg husker fortsatt dagen når det skjedde klinkende klart. Jeg husker at det var vinter, det var i amfiet på skolen. Den første dagen med snø. Jeg husker at han kom mot meg, høy og pen. Han skilte seg ut i forhold til alle de andre elvene. Plutselig kom hun mot ham. Løp inn i armene hans og ga ham et langt kyss. Han sa ikke et ord til meg. Han så ikke engang på meg. Når jeg tenker tilbake på dette føler jeg meg helt på bunn. Føler at alt bare blir verre og verre.

Dråpen rant nedover nå. Rant nedover i en voldsom fart. Den var snart på bunnen av vinduet.

Han sa at han elsket meg. Han sa at han kunne gjort alt for meg. Han sa at jeg var den eneste. Jeg følte meg rastløs. Jeg gikk ut og følte solstrålene omfavne meg, slik som han hadde gjort for ikke lenge siden. Etter mange dager med regn og dårlig vær så det endelig ut til at det ble sol. Det var en dråpe på vinduet. Den sto i ro nesten i bunnen av vinduet. Jeg tok den forsiktig opp, men den snodde seg bort og rant ned i gresset.

Utover dagen ble været bedre og bedre, det hadde blitt en skikkelig fin vårdag. Den første vårdagen. Jeg så utover den flotte utsikten og blomstene som nettopp hadde fått blader. Jeg så en tusenfryd. Den strakte seg over alle de andre blomstene. Høy og pen. Jeg gikk bort til den og plukket den opp. ”Elsker, elsker ikke” sa jeg lavt mens jeg plukket av hvert blad til det var ett igjen. ”Elsker ikke”.