Alt var så hvitt. Det var som å være i himmelen. En steril og følelsesløs himmel. Det var ikke godt. Han forestilte seg ikke himmelen som en god plass å være. Han gruet seg til han skulle dø. Det var derfor han var redd for sykehus. Det minnet ham om døden. Han kunne ikke forstå hvordan mennesker kunne jobbe på sykehus, i en tykk eim av sykdom og død.

Døden var ikke den eneste grunnen til at han hatet sykehus. Som liten hatet han dem ikke, tvert imot. Det var da moren ble lagt inn at han begynte å mislike dem. Han kom hver dag, sammen med faren. De sa aldri noe når de dro dit. En følelse av klaustrofobi og angst snek seg rund ham med en gang han kom inn hovedinngangen. Følelsen kvalte ham når han gikk gjennom de endeløse korridorene. Han kunne ikke huske en verre følelse i hele sitt liv. Den følelsen av fortvilelse du får når du skjønner at det er ingen vei ut. Fortapelsen.

Nå var han igjen på et sykehus. Han satt ved en seng, i en av de milliardene av rom det var i den store maurtua. Utenfor hørte han raske skritt fra en arbeidsmaur, som kanskje skulle til slagpasient Andersen på rom 232 b. Kanskje skulle arbeidsmauren ut for å ta seg en røyk, eller kanskje hadde den hatt nattevakt og skulle hjem. Det var rart å tenke på at menneskene der ute hadde et liv de også.

Det var en stille kveld på sykehuset. Han tenkte på Emilie. Grunnen til at han satt der. Han tenkte på første gang de møttes.

Det var tøffe tider for ham. Han var deprimert, gikk på trygd, og gikk aldri ut. Han hatet seg selv, samtidig som han syntes synd på seg selv. Det var som om en stor, tung, grå sky hadde lagt seg rundt hodet hans. Den hadde kommet seg ned halsen og skulle til å røske opp lungene, da han traff henne. Han var på butikken, kjøpte nesten ingenting – han orket ikke spise. Det var da han sto i kassa han så henne. Hun stod ved panteautomatene. Hun hadde på seg en tynn, blå sommerkjole med gule blomster, selv om det var midt i desember. Han gikk mot henne og stoppet. Turte ikke si noe. Hun snudde seg. Han gjorde seg klar til et ”hva er det du ser på-blikk”, men det kom ikke. –Det er rart hvordan disse panteautomatene virker, er det ikke? hadde hun sagt. –Hvis du prøver å sende de inn med åpningen først, så kommer de tilbake.

- Kanskje det er mann som sitter på andre siden og sender de tilbake, hadde han spøkefullt foreslått, og ropt noe inn i automaten. De hadde ledd, og slått følge hjem.

Etter hvert ble de venner, og etter hvert som tiden gikk mer enn venner. Vinteren det året var den beste i hans liv.

Han reiste seg opp fra stolen. Emilies lege hadde kommet inn i rommet. –Hvordan går det i dag? spurte legen.

–Jo, bra, svarte han. Han turte ikke si noe annet. Han ville ikke risikere å gjøre legen sinna. Det var legen som satt med makta, med instrumentene og maskinene.

-Jeg er redd de siste undersøkelsene ikke har vist noen fremgang, sa legen.

-Nei, jeg hadde vel ikke regnet med noe annet, svarte han.

Legen så rart på han, og sa: -Du må ta vare på deg selv. Det hjelper ikke Emilie om du ikke spiser eller sover.

-Ja da, sa han, og skjønte ikke hva legen hadde å gjøre med hva han spiste. Uansett hadde han vanskelig for å tro at legen mente det. Leger hadde det med å lyve for ham.

Han husket godt natta da moren døde. Faren sov aldri om nettene lenger, satt bare oppe og drakk og hørte på gamle plater. Telefonen ringte, og han hørte at platespilleren ble skrudd av. De tunge føttene til faren gikk over det gamle tregulvet og laget en ekkel knirkelyd. Faren svarte, lyttet en stund før han la på røret. Han kunne høre at faren satte seg ned. Plutselig reiste han seg opp og gikk mot rommet hans. –Er du våken, hadde faren spurt. Han hadde ikke svart, bare satt seg opp. Da faren hadde fortalt det visste han ikke hva han skulle gjøre. Han hadde hatt mest lyst til å løpe. Løpe vekk fra alt. Gjemme seg bort.

Fra da av stolte han aldri på leger. Han stolte aldri på folk som sa at ting skulle bli bra, for det ble det aldri. Det trodde han i hvert fall, til han møtte Emilie.

De flyttet sammen, han og Emilie. De bodde i leiligheten hans, sov på samme rom og i samme seng. Om morgenen leste hun opp stillingsannonser. Jobbene virket så mye mer interessante når hun leste dem opp. –Du kan ikke mene at jeg skal gjøre det, sa han etter at hun hadde lest opp en annonse.

-Klart jeg gjør, svarte hun. –Du kan gjøre alt, hvis du bare vil. Og han fikk seg en jobb.

Om kveldene satt de sammen og så på TV, eller spilte et brettspill. Noen ganger leste hun høyt for ham. De trengte bare hverandre.

En dag hun satt og leste for ham, fikk hun vondt i hodet. Det kom plutselig. Hun måtte legge seg, så han overtok høytlesningen. Hun begynte å kaste opp. Hun hadde virkelig vondt, så han ringte etter en ambulanse. Han satt sammen med henne i ambulansen og holdt henne i hånden. Han hadde sagt ting som: ”Det blir nok bra, skal du se” og ”stå på, Emilie”. Hun svarte ikke, så han begynte å riste i henne. Hun var urørlig, så han ristet hardere. Ambulansepersonalet tok tak i ham og holdt ham tilbake.

Legene på sykehuset sa det var hjerneblødning. –Det er en brist på et blodkar i Emilies hjerne, hadde legen sagt.

-Javel, hadde han sagt, og visste ikke hva han følte. –Hva kommer til å skje med henne?

-Vel, hun er våken, men jeg er redd hjernen er mer eller mindre… ødelagt, hadde legen svart, og sett medfølende på ham. Han visste ikke hva han skulle føle. Han hadde lyst til å gråte, men fikk det ikke til.

Han sov på sykehuset. Neste dag ringte han foreldrene til Emilie. Moren hadde begynt å skrike, så faren overtok telefonrøret. Han hadde sett han på et bilde som Emilie hadde satt på peishylla. Han så streng ut.

Det var noen dager siden det hadde skjedd. Nå satt han og så på henne. Hun var så stille. Så livløs. Det var ikke sånn han var vant til å se henne. Han hadde kommet hver dag, og tatt med seg boken de holdt på med, for å lese høyt. Men han klarte det ikke. Han visste at hun ikke hørte det.

Moren og faren skulle komme den dagen. De skulle ta henne med hjem. De hadde gjort i stand Emilies gamle rom. De skulle mate henne og lese for henne, og fortelle henne om ting som skjedde der ute. Det var sykt. Emilie hadde aldri villet leve sånn. Hun hadde villet blitt satt fri. Hun kunne aldri ha levd slik. Han visste det. Han visste hva han måtte gjøre. Han hadde visst det lenge. Han så på Emilie. Hun var kledd i hvitt. Hun var som en engel. Han løftet hodet hennes forsiktig opp og dro vekk en pute. Han plasserte den forsiktig over nesa og munnen hennes, og presset den ned. Han hørte et sukk. Ikke et trist sukk, men et lykkelig sukk. Han tok vekk puta og strøk henne over kinnet, mens han hørte at det kom en lang pipelyd fra et av instrumentene ved senga. Han gikk ut av rommet, og så foreldrene til Emilie stå i et hjørne av venterommet. –Hvordan går det med Emilie, spurte moren.

- Emilie er en engel, sa han, og snudde seg. Han begynte å løpe gjennom korridorene, mens han gjentok: Emilie er en engel. Emilie er en engel.