Hun var en tynn å spinkel jente, Emily. Hun hadde ingen moderne klær. Hun var ikke populær. Hun var bare Emily. Hun som bare gikk for seg selv. Dag etter dag. Hun var ensom. Helt alene. Hun gikk alene i dag også. Gikk bare gjennom skole gården mens regnet rant nedover ansiktet hennes. Det ringte inn, og alle 4. klassingene stormet inn døra på den gamle mur skolen. De svarte klærne hennes var gjennom våte, men det så det ikke ut som hun merket. Hun bare gikk rolig inn. Selv om man ikke så det så gråt hun inni seg, som hun alltid gjorde. De andre barna bare så på henne og lo.

Når friminuttet kom var alle glade. Alle, uten om Emily. For henne var det ennå mer utstengingen. Hun gikk bort til de andre barna som sto og lekte under taket på gymsalen.
- Kan jeg bli med? Spurte hun og så ned i bakke. Innerst inne viste hun svaret. Hun fikk ikke være med. Det fikk hun aldri. Som hun hadde trodd. Hun fikk ikke være med. De sto bare å så på henne som om hun var noe stygt å ekkelt som de ikke likte. Så gikk de. Emily sto igjen alene, helt alene, som hun alltid gjorde.

Lærerne hadde sett det var noe med Emily, ikke det at hun ble mobbet, men noe annet. Hun var ikke som alle andre, men de tørte ikke spørre henne om var som var galt for de var egentlig litt redd for henne. Hun var så kald, akkurat som om det hun tok på ble til is.

Når skole dagen var slutt tusla hun hjem til det store huset hun bodde i. Emily bodde nemlig i et gammelt murhus. Huset hadde vært fint en gang, men ikke nå lenger. Malingen var nesten skallet helt av på veggene og hele huset luktet råttent. Hun gikk sakte opp alle trappene til loftet. Loftet, det var der hun bodde, hun bodde øverst helt alene i det kalde game rommet. Eller hun bodde ikke helt alene da, hun hadde en tynn liten svart katt. Da hun kom hjem satt hun seg ned i vinduskarmen på loftet hos den svarte katten. Mens hun satt der og klappet den tenkte hun, hun tenkte ikke på ting som 3. klassinger tenker på, men mørke tanker, mørke tanker som fylte hode og sjelen hennes. Hun lukket øynene og hørte på regnet, hørte hvordan det rant nedover vinduet. Hun kjente kulda komme, det var jo ikke så rart hun at hun frøys det var jo oktober, men det var ikke sånn kulde hun kjente, hun kulde av angst, smerte og ensomhet. Hun satt der hele natten og bare hørte på regnet.

Det regnet dagen etter også, og Emily var egentlig bare glad til. Hun vet ikke hvorfor, hun likte bare regnet.. Da det ringte ut gikk hun ut som vanlig. Da hun kom til hushjørnet hørte hun noen kjente stemmer ,det var stemmene til jentene i klassen. Hun håpte, håpte at de ville snakke med henne… Men hva snakket de om egentlig siden de visket så lavt? En ny dukke? Nei, det kunne ikke være det, de snakket så intenst. Stemmene var fylt av hat. Men hat til hvem? Plutselig gikk det kaldt nedover ryggen til Emily, det var som om noen helte en bøtte kaldt vann over henne, de snakket om henne! Hun viste at de ikke likte henne men at de hatet henne så mye, det viste hun ikke. Hun hadde jo aldri gjort dem noe. Hun hadde aldri hørt ordene: vi hater Emily! Hater Emily…! Hun viste hun var anderledesere, men hvorfor? Det ringte inn til første time. De skulle tegne. Alle barna tegnet fine tegninger av soler, skyer, blomster å andre fine lykkelige ting. Men Emily tegnet svarte og mørke tegninger, tegningner av det svarte som fylte sjelen hennes, tegninger som barn ikke skulle tegne. Plutselig kjente hun et stikk i hjerte. En rar følelse kom over henne. Hun løp ut, bare løp og løp. Visste ikke hvorfor, hun bare løp. Plutselig oppdaget hun at hun var hjemme. Da hun kom inn der hun bodde, fant hun katten dødende! Den bare lå der! Da, for første gang gråt hun. Hun falt ned på knærne. Lot tårene strømme, og hun kjente at jo mer kattens liv ble borte jo mer ble hun borte.

Guiden gikk oppover i den gamle murbygningen og fortalte. Han fortalte at dette en gang var et bolighus for de aller fattigste.

- Det sies at huset er gjemsøkt, det går en liten jente med en tynn liten svart katt etter seg. Hun går rundt å sprer kulde, alt hun rører ved fryser til is!! Hun ble funnet frosset i hjel i 1905, sies det. Sa guiden. Han ledet de videre i huset. Jo nærmere de kom loftet jo kaldere ble det, de besøkende grøsset!! Og de kjente alt ble mørkt, mørkt som sjelen til en liten ensom jente med en liten tynn svart katt…