Du tenner en spliff. Trekker den inn. Hvit og rullet – nesten som en ekstra stor rulletobbakk – ligger den i hånden din. Ufarlig. Fin. Du ser på den og tar enda et trekk. Automatisk spres et stort smil over leppene dine. Du sitter der og gliser. Gliser som en tomsing. På venstre side sender du den videre. Nestemann gir fra seg et nytelses sukk og omfavner følelsen. Dere omfavner alle følelsen. Tilbakelent i sofaen, uten bekymringer, tar du livet med ro.

Rommet er mørkt og røykskyen blir større. Kun omrissene synes. Omrissene av fire personer som sitter i en ring. En ring rundt et bord. Et bord fullt av mekk. Du nyter tilværelsen og mottar spliffen igjen. Får den på høyre side. Sammensunket, med et fjernt blikk, tar du ett drag. Du trekker til du blir høy.

Verden går rundt. Farger, fasonger og sanseinntrykk velter over deg. Musikken fyller hele universet. Øynene lukkes sakte og du kjenner musikken. Du flyter av gårde med melodiene og drømmer deg vekk. Du hører ikke musikken, du er musikken. Musikken er deg. Hele verden er perfekt. Drømmer er virkelig. En lykkefølelse sprer seg i kroppen din og depresjonen er vekk. Du nyter det. Nyter det og ler. Latteren kommer fra hjertet. Fra hjertet. Fra sinnet.

Øynene åpnes. De andre ser på deg. Like lykkelige. Like fornøyd. ”Hvordan føles det?” spør en av skikkelsene deg. Et sløvt blikk og et fårete smil er det eneste svaret den får. ”Bra”, hører du den samme stemmen si.

Dere sitter der alle sammen. Fordypet i en annen tilværelse. I ett med naturen. I ett med hverandre. I ett med musikken. Lykkelig for første gang. Lykkelig i denne alternative verdenen. Livet føles komplett.

Komplett?

Du ser rundt deg. Så mange mennesker. Du er ikke høy enda. Bare for i dag er hodet ditt på plass. På plass i denne verdenen. Deres verden. Du føler deg utstøtt. Skolen. Hvorfor sitter du på skolen? Læreren prater. Mumlende ord uten sammenheng spyttes ut av kjæften hans. Ikke at du bryr deg. Hodet ditt detter sakte ned på pulten og du sovner.

Skoledagen er ferdig. Du går hjem. Sier ikke ha det til noen. Bryr deg ikke om de andre. Huset står tomt. Temperaturen er kald og rommene mørke. Ingen bil står utenfor. Ingen lapp på kjøleskapet.

Mørket siger inn. Du kunne trengt en spliff. En spliff for å fjerne smerten. Du hører ikke til her. Hører ikke til alle følelsene og bekymringene. Vekk. Du vil vekk. Du går berserk mens du leiter etter småpenger. Ingen jakkelommer forblir ugransket. Ingen sofaputer ligger på plass. Du leiter i hele huset. Leiter til du innser det. Du er blakk. Alle pengene. Røykt vekk.

Uten penger er de borte. Vennene dine. Hasj. Alt de bryr seg om er hasj. Vennskapet. Følelsene. Alt var hasjens skaperverk. Du ringer og ringer. Møter på telefonsvar etter telefonsvar. Blakk. Du er blakk.

Stjeling. Du stjeler penger av mor. Du stjeler penger av far. Sent ute. Sjeldent hjemme. Familie? Borte for lengst. Du er i byen. Du er på fest. I skogen. Ved vannet. I leiligheten. Hvem sin leilighet? Aner ikke.

Pengene. Borte igjen. Ikke mer å stjele. Ikke et hjem å gå til. Tatt av hasjen er alle de andre. Hasjen som du også lengter etter. Du prøver å passe inn. Menge deg med de ”normale”. De som tenker ikke som deg. De lever i verden. I den normale verden. Den virkelige verden.

Helt på utsiden. Helt på utsiden ligger du. På utkanten av verden. Verden som andre kjenner den. Du passer ikke inn. Kan ikke passe inn. Kriminell. Det er det du er. Kriminell og misforstått. Kanskje du bare misforstår deg selv?

Uten å hvite hvor ditt eget hode er. Uten å vite hvor dine alternative venner er. Uten å vite hvor verden er. Uten å vite hvor familien er. Uten å vite hvor noe er, sitter du der. Du sitter der uten å vite hvor du selv er. Du sitter der. Alene.