I morgen er vi hjem igjen. Mamma og pappa har skaffet seg jobb i Norge igjen. Det var vist  ikke så bra lønn her allikevel. Jeg skal tilbake til den gamle ungdomsskolen som jeg gikk på før. Med merkepresset, det dårlige klassemiljøet, de dårlige lærerene, de 500 elevene, og den stramme økonomien.  

Jeg husker det ennå. Jeg var sur og sint etter at jeg og Hanna, lillesøsteren min, fikk vite det. Jeg var så sint at jeg helte sjokoladeisen på bordet og knuste glasset mitt i gulvet.

Det var ikke jeg som ville dra til Finland. Det var ikke jeg som ville bruke en hel sommerferie på å flytte. Det var ikke jeg som ville begynne på finsk skole… det var det jeg tenkte…

Den dagen vi flyttet husker jeg ikke mye av. Jeg gråt mye, for jeg ville ikke flytte fra vennene mine. Da gikk jeg i 8. kl, skulle begynne i 9.kl etter sommeren. Det hadde tatt meg litt tid, men jeg og de nye vennene mine hadde fått høy status og var ganske populære. Vennene mine fra barneskolen som gikk i d og f klassen, snakket jeg ikke med lenger.

Jeg, Kristine, Maia og Cecilie gikk i c. Jeg husker vi var aldri var forelsket i guttene i klassen, men de som gikk i 9. og 10. kl. Vi brukte alle pengene våre på merkeklær. Vi var på senteret nesten hver lørdag, og fikk oss alltid det nyeste innen sminke, klær og sko. Jeg var happy med livet mitt og trodde at det å være populær var alt. Men jeg vet bedre nå, og jeg kan vel si at vennskapet vårt var overfladisk. Det ble fort en del baksnakking om hverandre hvis noen gjorde noe teit eller skilte seg ut. Hver dag ga alle vi fire hverandre store bamseklemmer når vi møttes og skulle dra hjem igjen. Vi syntes det var kult, men egentlig var det bare slitsomt. Vi bodde langt fra hverandre og vi var sjeldent på besøk, så vi pratet mest sammen på skolen. Vi passet på å ha middels karakterer for å holde statusen. For vi ville jo hverken bli sett på som skolelys eller tapere.

Men jeg viste nok ikke hva ekte venner var før jeg kom til Finland. Det var som en annen verden og jeg tror nok at jeg forandret litt personlighet. Her var skolen helt annerledes i forhold til i Oslo. Den var topp moderne og alle elevene hadde hver sin bærbare pc. Vi hadde skap til å oppbevare bøkene i, og vi gikk til forelesninger. Skoledagene gikk fort, og karakterene mine var ok. De andre elevene var og annerledes, de var ingen som ikke passet inn, jeg fikk meg straks mange venner som ønsket meg velkommen. Jeg hadde vært veldig nervøs for at jeg ikke kunne finsk, men det var ikke noe problem. Det var mange som snakket svensk, noe jeg kunne, siden bestemoren min var svensk. Denne skolen var svært engelsk basert så jeg kunne snakke engelsk vis jeg ville. Jeg hadde egne timer med finsk på skolen og jeg lærte masse. Her var det heller ikke det samme merkepresset som i Oslo. Jeg og de finske venninnene mine gikk på cafe og hadde overnattinger hos hverandre. Vi var en gjeng på 3, vi kunne snakke om alt. Jeg ble veldig glad i dem. Jeg følte meg trygg sammen med dem, og de droppet meg ikke hvis jeg oppførte meg teit. De var gjengen min, men jeg hadde også mange andre venner fra klassen. Det var jeg ikke vant til. Jeg kunne snakke med alle. Både guttene og jentene…

Hanna trivdes også. Vi hadde et stort hus som var mye større en leiligheten hjemme i Oslo, og vi kunne ta med venner hjem når vi ville. Vi hadde mange hyggelige naboer, og vi gikk på grill fester. Det var en kjempegrei gutt som bodde like ved oss, han gikk i 10. kl. Han het Kalle, og jeg pratet ofte med han. Våre familier ble veldig gode venner og lille søsteren hans som var ett år yngre enn Hanna, var også grei. Hun kom alltid bort for å leke med Hanna når vi spiste middag. 

Nå sitter jeg på flyet hjem. Det er rart å tenke på hvor fort dette året har gått. Jeg tror Kalle og familien kommer til oss i sommer, de ville kanskje ta ferie i Norge. Jeg gleder meg til å se de igjen, spesielt Kalle. Han ble en av mine beste guttevenner her.  

Jeg vet ikke om jeg gleder meg eller gruer meg til å møte igjen de såkalte ”vennene” mine i Norge. Jeg traff Kristine og Maia i høst ferien, og jeg snakket med Cecilie i jula. Og vi har mailet hverandre. De har sagt at de gleder seg til at jeg kommer tilbake, men man ser jo ikke det virkelige gledes smilet deres på mail. Jeg tror de har hatt det fint uten meg. Og jeg lurer på om de baksnakker hverandre like mye fortsatt, og om de er så nære venner som de tror, for nå vet jeg i alle fall hva ekte vennskap er.

Det har gått ett år, i fjor ville jeg ikke flytte, men nå vil jeg ikke dra. Jeg har blitt kjent med mange nye folk. Og jeg har funnet ut at det ”perfekte” livet jeg hadde da jeg dro, vil jeg ikke ha tilbake. For dette året her i Finland, har vært det beste året i mitt 14 år lange liv.