Jeg sto ved stuet. Det var ikke lenge igjen. Jeg måtte hoppe.

Fallskjermen var sikret ordentlig, og jeg hadde lært hvordan jeg skulle løse den ut. Nå bare sto jeg der og stirret ned. Det var langt. Jeg tenkte på alle de gangene jeg hadde drømt om dette. Jeg tenkte på familien min hjemme, og de som sto der nede på bakken. Det var høyt, det som ut som det var mye over 1000 meter. Fjellene sto truende rundt meg på alle sider. Husene på bakken så ut som små legoklosser, og menneskene jeg visste ventet på meg der nede, så jeg ikke engang.

Luften var for meg, nesten helt tåkete. Jeg tenkte på at jeg, en liten jente fra Oslo, skulle hoppe helt ned dit, i fallskjerm! Alt så veldig skummelt ut, og jeg skalv nesten. Jeg pustet dypt inn, og sa med dirrende stemme ”Jeg må hoppe, nå!”

Jeg tok et skjelvende skritt. Tærne mine var så vidt utenfor kanten, og jeg kjente vinden.

Øynene mine var lukket, jeg lente meg fremover og kjente luften trenge seg inn i kroppen min. Jeg hoppet.

Det var en herlig følelse. Tiden var stoppet, og jeg fløy gjennom luften. Det er som i himmelen tenkte jeg, og skrek ut noe som liksom skulle være et gledes rop. Jeg åpnet øynene, ingen ord kan beskrive hva jeg så, det var vakkert. Jeg så bakken, men det var langt igjen. Jeg så en elv, den fløt liksom bortover, og den var ganske bred. Alt var så fint, alt føltes perfekt. Plutselig tenkte jeg på familien min, hvor stolte de kom til å bli, gleden som kom til å lyse opp i ansiktene deres når jeg kom ned. Med den tanken kom også det som instruktøren hadde sagt, alt jeg hadde lært – jeg måtte løse ut fallskjermen.

Jeg vred meg rundt og prøvde å få tak i snoren. ”Nei!” ropte jeg febrilsk. Tiden gikk plutselig rasende fort, og jeg kom nærmere og nærmere den harde bakken, som var der nede. Jeg fikk helt panikk og kunne ikke tenke. Fjellene rundt meg ble trangere og trangere, og de blå skyene på himmelen var nå blitt grå. Jeg tenkte at det var min tur til å dø, sånn som det har stått i avisen før ”Basehopper styrtet inn i fjellvegg – døde øyeblikkelig”, eller den gangen det sto ”Basehopper rett i bakken – fallskjermen løste seg aldri ut”. Eller kanskje til og med som den gangen faren til Kari skulle hoppe og krasjet rett i fjellveggen. Alt dette fløy gjennom hodet mitt på mindre enn ett sekund. Nå måtte jeg få opp fallskjermen! Jeg tok hånden på siden og dro i utløser snora. Med et rykk ble jeg dratt oppover da fallskjermen løste seg ut. De grå skyene var nå blå igjen, og fjellene var ikke like tette lenger. Jeg tok meg til pannen og sukket høyt ”det var nære på”. Jeg lukket øynene og kjente vinden avkjøle ansiktet mitt. Jeg var trygg!

Tiden begynte å gå igjen. Jeg svevde sakte, men egentlig ganske fort nedover. Jeg så husene nå ganske store. Menneskene begynte også å bli tydelige, så kom tellingen. Jeg hørte de talte nede på bakken 10 – 9 – 8 – 7 – 6 – 5 – 4 – 3 – 2 – 1 – 0. Jeg var nede. Føttene traff bakken, og jeg kjente jordene under føttene. Det var en deilig følelse, jeg hadde gjorde det, men likevel litt trist, det var over.