Duften av nystekte kaker fylte rommet. Det sprakte så godt i peisen. Dørklokken ringte. Stacie løp ned og åpnet døren og ble motatt med julesang. Tre barn sang av sin fulle hals og smilte fornøyd da de fikk to kaker hver. Så sprang de over plenen, smågrådige, for å komme før de andre til neste hus. Snøen la seg tett og utenfor stod snømenn med en gulrotnese og hatt. Naboens gamle juletre stod og lyst opp hele gata. Det var de harry lysene! I alle forskjellige fargene som blinket hver for seg.

Huff, tenkte Stacie og fnyste mot treet. Det ødela julestemningen. For jula var ikke i alle farger, her handlet det om lilla, rød, grønn og hvit. Ikke rosa og turkis og en mengde andre farger. Men stemningen i huset til Stacie var koselig. Hun hadde brukt to hele uker på å pynte hjemme. Og fornøyd var hun. Det eneste som manglet... var familien hennes. Hennes mann, Are, og to barn, Miranda og Lasse. Håpet om at de skulle dukke opp, lå i rommet, der det hadde ligget i anøyaktig ett år. Hun senket hodet og så opp igjen på familiebildet de hadde tatt 5 dager før familien reiste til Thailand. Bølgen, som viste seg å være gedigen, la seg over de mange hundre tusner av menneskene fra 48 forskjelige land, Drømmen om at de fortsatt savnede skulle dykke opp levende igjen lå i alle de berørtes hjerter.

Et år var det siden det hendte, dette med bølgen. Stacie hadde mistet familien sin der, også sin mor og onkel. Nå var hun alene, ensom og forskjølet. Julen ville aldri bli det samme. Uansett hvor mye pynt det fantes, uansett hvor mange fine gaver hun fikk, og uansett hvor mange venner hun hadde. Julen var ødelagt. Det var ikke bare julen, men de andre dagene i året framover. Resten av livet hennes. Hele livet var som mistet. Hun hadde mistet seg selv i en bølge som dro videre bort fra henne. Hun klarte aldri å ta den igjen, hvis hun ikke gjorde det nå. Hjertet til Stacie hamret. Med tanke på familien... Hun skulle finne dem igjen. Nå. Hun ville ta første fly. Og beholde den vanlige, koselige julen. Med familien.