Hun lå stille på matten nede på gulvet. Matten var slitt og det stakk mot den nakne huden på armene hennes. Det grove stoffet var akkurat som små pigger, bare slitt av de mange skoene som hadde tråkket på den på vei inn og ut av døra. Lyset fra månen lyste så vidt inn av det lille vinduet øverst på døren der oppe over henne og lagde små blinkende stjerner i halskjedet hun bar rundt halsen. Halsgropen hennes var våt av svette og pulsen gikk raskt. Det var noen utenfor. Hun visste ikke hvem, bare at det var fare. Små engler fløy gjennom hodet hennes. Det tok i dørhåndtaket over henne. Kroppen kvapp sammen og gåsehuden rislet nedover ryggen hennes. Et menneske sto der ute, prøvde å stirre inn i det lille vinduet for å se hva som kunne lure seg der inne i mørket. Redselen kom som små isende bølger mot henne. Kroppen var liten mot den gylne matten under henne. Ensomheten, den vante følelsen av ubeskyttet naken hud mot verden rundt. Redselen hadde omsluttet henne, slukt henne. Det var noen utenfor.

Lyset kom, noen hadde slått det på. Hvorfor var det andre til stede. De lurte vell på hvorfor hun lå der. Å herre gud, kunne hun ikke bare latt det være. Trangen til å ligge der hadde vært for stor. Det hadde vært noen som skulle ta henne, ødelegge henne. Men det var ikke noen der nå. Bare en mann nede i trappen som hun kunne gjenkjenne. Pappa? Hun klarte ikke forstå hva han sa, bare så at han kom nærmere. Hun vek unna, inn i hjørnet av paraplyer som sto i en avlang boks helt innerst. Bena ble krøket under henne og hun kunne ikke snakke. Stumheten overmannet henne og selv om munnen åpnet seg for å lage lyd, ville ikke stemmebåndene samarbeide. Han kom nærmere. Øynene var innrammet i små rynker som la seg fint nedover tinningene i det snille varme ansiktet. Det var spor etter mye latter der, men nå smilte det ikke. En bekymret mine var å lese lang vei, men hun klarte ikke se det. Det var en fremmed. Hun klarte ikke huske hvem han var eller hvorfor han var der. Kanskje han skulle ta henne han og.

Han hadde satt seg helt ned på huk nå, og strakte hånden mot henne, for at hun skulle ta den. Hun kvapp til igjen, selv om ikke bevegelsen var brå, og han trakk hånden tilbake igjen. Hun så at munnen hans bevegde seg, men klarte ikke høre hva han sa. Det var som ropene og englene i hodet hennes hadde bestemt seg for å overdøve all lyd utenifra. Det var umulig å høre annet enn den evinnelig ropingen, hylingen og sangen inne hodet hennes. Englene danset, hun så dem innenfor øyelokkene. Hun lukket øynene helt og så dem helt tydelig der bak. De danset og smilte, lokket og lo. Kom da, kom da. Hun kjente noe røre ved armen hennes og plutselig var det likevel lyd i henne. Skriket ljomet gjennom huset som to sekunder før hadde vært så stille og fredelig. Hun skrek og skrek, mens kroppen vred seg rundt inne i hjørnet slik at alle paraplyene datt over henne. Den ene åpnet seg og hun fikk panikk. Hun slo rundt seg, skrek igjen og igjen, mens hun prøvde å se. Hun klarte ikke se noe. Alt var bare svart og panikken skyldte over henne. Hun klarte ikke se, bare kjenne at ting berørte henne, falt over henne, prøvde å ta henne, fange henne. Englene skrek, alle skrek og alt var bare sort og gjallende gjennom hodet hennes. Solen hadde rukket og stå opp bak vinduet i døren, og en fugl hadde begynt å synge så vakkert oppå en liten grein rett over hustaket. Det hørtes ut som stemmen til en engel. Alle bamsene gråt, alle englene skrek, og hele sjelen sto i brann. Hun visste aldri, klarte aldri, fungerte aldri. Panikk. Ingenting var kjent, ingenting kunne beskrives, ta på eller føles. Alt var intet, og hodet var fanget. Fanget inn i en virvel av rop og uendelig mørke som tok henne med seg ned, ned, der ingen kunne nå henne. Hun var fanget i seg selv, inne i nettet av svarte tråder. De omsluttet henne, omringet henne. Hun kunne aldri løpe. Englene ble til djevler og deres sang ble til latter. Alle lo av henne i midten, fanget der nede, surret inn i sin egen brennende sjel.

Mors tårer renner. Fars hjerte brenner. Søster er redd og verden kjenner. Ingen kan likevel forstå. Det lille barn som ligger der. Hun vil aldri komme opp. Ingen kan hente henne. Ingen kan hjelpe henne. Ingen kan redde henne. Hun vil for alltid være fanget der nede sin egen smerte. Bare hun selv kan hjelpe.

Kutt over ditt liv. Det svarte vil bli endelig, og du vil være fri. Gud vil favne deg med åpne armer. Gråt ikke lille barn, for han vil elske deg uansett. «Den fyrste song, eg høyras fekk, var mor sin song, ved vogga». Englene sang. «Den kunne gråten stogga». Å kjære, la meg slippe, la meg bli fri, la meg fly, la meg ende mitt helvette. Hos deg vil jeg alltid være trygg. Ja, jeg slipper nå, hun skal få gå. Hopp mitt lille barn. Hopp i evigheten.

Fuglen letter. Sangen har stilnet. En stjerne blinker på himmelen og vitner om en ny sjel.