En drøm, kan være noe som omhandler noe man har opplevd tidligere, noe man kanskje vil komme til å oppleve en eller annen dag i fremtiden, eller rett og slett, noe som roter med hodet ditt, rett og slett! En drøm jeg kan huske veldig godt, er drømmen om en fremmed, eller en mann jeg ikke ser ansiktet på...

Det er sommer og det er ganske så varmt i lufta, litt fuktig, om man kan si det slik. Jeg er alene på hyttetur, hadde virkelig behov for å komme meg litt unna. Bort fra alt jag og maset om skole og jobb, trengte å få slappet av skikkelig! Jeg rusler bortover strandkanten som ligger like nedenfor hytta...vasser litt i vannet, kjenner det er godt å få avkjølt seg litt, etter å ha sittet på buss i 3 timer. Over skulderen har jeg en veske, hvor jeg har dagboken min og blyanten, pleier alltid å ha med meg dagboken min, når jeg borte over natta.

Jeg finner meg et koselig sted, like nede ved vannet, legger ut pleddet, som jeg også hadde med meg. Tar fram dagboken, og bare ser utover vannet. Solen er på vei ned, og jeg prøver som best jeg kan å beskrive hva det er jeg føler, der og da. Jeg drømmer meg langt bort, skulle så gjerne ønske at jeg hadde en bedre halvdel, her ved min side, som kanskje kunne pjusket meg litt i nakken, strøket meg over kinnet og kost med meg. Det er ca 1år siden det ble slutt mellom meg og min kjære, som jeg trodde jeg ville komme til å dele mange år til med, men nei da... Jeg håpte og drømte litt for mye tror jeg.

Jeg er langt borte, i det det kommer en hund løpende mot meg. Hunden er ganske så leken, så jeg finner en pinne som ligger like ved der jeg sitter, som jeg kaster ut i vannet. Hunden løper etter, henter den og kommer så tilbake med den. Men denne hunden kan da ikke være her mutters alene, tenker jeg, akkurat i det jeg hører noen rope max - max! Det dukker opp en skikkelse, en mannlig skikkelse.... Kan ikke riktig se ansiktet hans, det er rimelig uklart, men kun de maskuline trekkene, som tyder på en muskuløs og sterk ung mann.

- Plager han deg? Spør den fremmede

- Nei da, lang ifra, er bare hyggelig med litt selskap.

Vi blir sittende å prate litt løst om alt og ingenting, og jeg får vite at han låner hytten til et vennerpar av seg, noen hundre meter lengre oppe. Han er altså "naboen" min. Jeg forteller at jeg trengte fri fra alt det maset om at jeg måtte finne meg jobb eller eventuelt konsentrere meg om skole. Men jeg var så utrolig lei, alt! Ikke har jeg noen som helst motivasjon for noe som helst....så jeg tok meg ett par dager fri fra familien.

Etter en stund reiser jeg meg for å gå tilbake til hytta, men han tar tak i armen min og ber meg om å ikke gå riktig enda. - Jeg kommer til å føle meg så ensom og alene, om du skal gå nå. Det er så utrolig godt å ha noen man kan prate om alt med, uten at det blir flaut om man bare sitter her uten å si et eneste ord. Han ser på meg, og jeg kan føle at jeg rødmer, dette er rett og slett litt pinlig, og jeg som aldri pleier å rødme - hva er det med meg i dag da!? Jeg blir sittende enda en stund til, bare se ut over vannet, men nå er det blitt mye mørkere enn det var da jeg ruslet fra hytten og hit bort. Litt små kjølig er det også blitt. Jeg bestemmer meg for å si at jeg blir nødt til å komme meg tilbake, og få i meg litt mat. - Kan ikke du komme bort til meg i morgen kveld da, så skal jeg ordne noe godt til å spise jeg? Kanskje jeg ordner meg noe vin også, hvis du da drikker det da? - Det høres hyggelig ut, det kan man nesten ikke si nei takk til! Men vin ordner jeg med, greit? - Det er en avtale, hva med rundt klokken 19 da? - Toppers! Så rusler jeg videre.... Bestemmer meg for at nå skal jeg ta meg et bad og bare slappe skikkelig av, skjemme meg bort litt.

Neste dag..... Våkner jeg av at solen skinner ute, det er varmt. Jeg løper ned til vannet, hiver meg ut i og tar morgenbadet, splitter naken. Det er det som er det fine med å dra på hyttetur alene, når man har en hytte på et slikt sted, hvor man kan bade naken, uten at noen uvedkommende ser det, tror man. Stortsett resten av dagen går med til å skrive i dagboken, og knipse ett par bilder, som jeg kan lime inn i dagboken ved en senere anledning. Men tiden gå jo så fort når man bare slapper av og nyter livet, for plutselig er klokken blitt så mange, at det er på tide å ordne seg til middagsavtalen, eller kanskje man skal kalle det en date? Jeg hadde i grunnen ikke pakket med meg noe penere antrekk når jeg reiste, men jeg var heldig å hadde funnet en nydelig rød sommerkjole på en butikk ikke langt unna, ikke var den alt for dyr heller. Jeg satt opp håret, sminket meg litt, i lyse farger, øredobber i ørene og et silkeskjerf rundt halsen, slik at det ikke skulle virke fullt så nakent. Jeg tok sommerskoene i hånden da jeg spaserte bortover stranden med kameraet og vinen i vesken - det var en aldeles deilig kveld, må innrømme at jeg funderte litt på hvordan resten av kvelden ville komme til å bli.

Nøyaktig klokken 20 banket jeg på, hos den "mystiske" naboen. Selv om jeg ikke kunne se han tydelig, så kunne jeg veldig tydelig se at han hadde et nydelig smil, slik som kvelden før... Kjente at kinnene ble varme, noe som tydet på at jeg rødmet, igjen...Huff, dette var i grunnen litt flaut - kunne jeg være betatt av en person jeg ikke ante hvem var? Men her satt jeg da, hos en fyr jeg knapt nok kjente. Spiste middag og drakk vin. Jeg skulle absolutt ikke ha drukket vin, i hvert fall ikke i selskap med en jeg ikke hadde peiling på hvem var... Men etter hvert som kvelden gikk, ble vi bedre kjent. Pratet mer og mer om hva vi kunne tenke oss å gjøre i fremtiden. Hvilke mål vi hadde, og om familie. Etter middagen ble det dessert. Han hadde lagd en skikkelig deilig sjokolade mousse, som smeltet med en gang man puttet den i munnen, helt himmelsk, for å si det mildt! Vi drakk litt mer vin, og jeg kunne føle at vi slappet enda bedre av i hverandres selskap, det var nesten som om vi hadde kjent hverandre et helt liv, er ikke det litt merkelig da? Han fortalte at han ikke kunne huske sist gang han hadde kost seg så godt, spesielt ikke når han var på hyttetur, hvor han i utgangspunktet hadde bestemt seg for å tilbringe fritiden alene, men slik hadde det ikke blitt denne gangen, noe han var svært glad for. - Jeg trives så utrolig godt i ditt selskap, du skulle bare visst hvor godt du får meg til å slappe av, skulle nesten tro at jeg hadde kjent deg hele livet, noe som gjør meg enormt glad innvendig. - Jeg trives kjempegodt sammen med deg jeg også, men hva om vi tok med oss pleddet, den andre vinflasken, og ruslet bortover stranden, tenne bål og bare nyte livet?

Og det ble til at vi gjorde nettopp det, men også hverandre faktisk! Vi fant et romantisk sted, hvor vi kunne sitte å titte på solen som gikk ned, i havet ett eller annet sted. Og jeg kunne kjenne at jeg ble stadig mer og mer beruset av den vinen, men det var en helt utrolig følelse - jeg slapp meg mer løs, slapp å være redd for de eventuelle hemningene mine skulle dukke opp. Han trakk meg inntil seg der vi satt på pleddet, og jeg kunne kjenne hvor raskt hjertet hans banket, det banket faktisk i takt med mitt eget. I det jeg snudde meg mot han, så jeg inn i de nydelig blå øynene hans. Det var nesten som om han ble mer og mer tydelig for meg, hvem han i grunnen var - han var kort fortalt - drømmeprinsen min!

Han smilte, og jeg smilte tilbake. Han kysset meg forsiktig på kinnet, deretter så han meg dypt inn i øynene før leppene våre møttes, og han smakte søtt, etter vinen vi nettopp hadde drukket. Han var en helt til å kysse. På et og samme tid, sto verden stille, samtidig som den gikk rundt i en fart som kunne sammenlignes med et fyrverkeri. Kunne det faktisk være tilfelle at han også hadde blitt betatt av meg, eller var det kun vinen som gjorde at han følte slik? Denne natten så elsket vi, akkurat der på stranden, på pleddet, mens flammene på bålet brant, nettopp slik det føltes når han tok på meg. Det var en ubeskrivelig følelse, en følelse som man ikke kan beskrive med ord, det må bare oppleves!

Jeg tror jeg må ha sovnet, for når jeg våknet, lå jeg ikke i min egen seng, men i hans. Men hvor var han da? Der kom han ut av badet, kun iført et badehåndkle rundt livet. Han var en gud å se på. Og de øynene som møtte mine sa klart ifra, at han faktisk hadde falt for meg, og jeg visste at jeg hadde falt for han.

Resten av de dagene som var igjen av den uka, tilbringte vi sammen. Ingen av oss ønsket å prate noe om hva fremtiden ville bringe for oss, om vi kom til å være sammen, eller om vi rett og slett ikke kom til å møtes igjen. Vi tok en dag av gangen, og levde den dagen, som om den skulle være den siste i våre liv. Så kom den dagen hvor jeg skulle reise. Jeg hadde bestilt togbillett til klokken 15, men han var en ekte gentleman, og ble med meg til togstasjonen. Vi kysset hverandre farvel før jeg gikk ombord og toget kjørte ut fra stasjonen...

Hele veien hjem, tenkte jeg, at jeg nok aldri ville komme til å treffe han igjen, at dette kun var en drøm som kom til å ligge på minnet mitt til evig tid. Det var en blandet følelse av sorg og glede. Sorg for at jeg mest sannsynlig aldri kom til å møte han igjen, men glede for at jeg i det hele tatt hadde møtt han! Jeg tok taxi tilbake til leiligheten min, som av en eller annen grunn, føltes så tom. Kunne det ha noe med at jeg hadde vært dum nok til å forlate min første store kjærlighet? X'n min, hadde på ingen måte vært min store kjærlighet, selv om jeg faktisk hadde trodd det en periode, men han hadde aldri fått meg til å føle noe slikt som Alex hadde. Han hadde vunnet hjertet mitt, fra første stund av.

Dagene gikk, og jeg var tilbake på jobb igjen, etter å hatt tre uker fri, noe jeg så absolutt hadde trengt. Jeg hadde vært helt utmattet. Hadde jobbet nesten 16 timer hver dag, i over tre år, uten å knapt nok ha fri en søndag. Men jeg hadde bestemt meg om at jeg skulle trappe ned litt på jobbingen. Jeg skulle ikke bli helt utbrent heretter, at jeg skulle ta bedre vare på meg selv, for det har jeg fortjent!

En dag jeg kom hjem fra jobb, i grunnen ganske tidlig, så sto det en flyttebil utenfor der hvor jeg bodde. Jeg visste jo at leiligheten i etasjen over meg hadde stått ledig en god stund. Så nå var det faktisk noen som hadde kjøpt den, det var jammen meg på tide. Da jeg var halvveis på vei inn ytterdøra, kom det en høy, slank mann ned trappen. Han smilte, og jeg visste med en gang hvor jeg hadde sett akkurat det smilet før. Det var jo min store kjærlighet! Men hvordan var dette mulig da? Var det skjebnen som hadde bringt oss sammen, eller var den en ren tilfeldighet? Han var tydeligvis veldig glad for å se meg igjen, for han smilte som sagt, og lurte på hva det var jeg gjorde her? - Jeg bor her faktisk. Men hva gjør du her, om jeg kan spørre? - Jeg har kjøpt leiligheten i 3 etasje, så da er vi med andre ord naboer vi da. - Ja, vi er vel blitt det ja, sa jeg og smilte, fra øre til øre. Jeg hadde litt jobb å gjøre, så jeg unnskyldte meg og sa at jeg var litt opptatt akkurat nå. Så spurte han, om vi ikke kunne treffes ikveld, oppe hos han, kanskje jeg kunne hjelpe han med å innrede litt, hvis jeg hadde lyst? Og det var det klart jeg hadde lyst til, hvordan kunne han tro noe annet.

Timene gikk, men de gikk utrolig sakte... Som jeg gledet meg til senere! Jeg satte igang å konsentrerte meg om jobben en stund til, måtte få tankene over på noe annet, hvis ikke kom jeg til å bli helt sprø, før jeg skulle opp til Alex. Da jeg var ferdig med jobbingen for dagen, tok jeg meg en rask dusj, ordnet lasagne og salat, som jeg tok med meg opp. Jeg ringte på, og der sto han i bar overkropp og en litt slitt jeans og smilte. Si meg en ting: Gjorde ikke denne fyren annet enn å smile? - Bare kom inn du, Linda. Jeg skal bare ta på meg noe på kroppen, har nettopp kommet ut av dusjen skjønner du. - Hva er det du har for noe der? Sa han og pekte på lasagnen og salaten. - Mat til deg så klart! Tenkte jeg måtte lage noe, ettersom at det var du som sto for maten sist gang.

Jeg satte maten i fra meg på en benk inne på stua, som var ganske tom enda. Han hadde bestilt sofa sa han, men den kommer ikke før i neste uke. Men det gjorde jo ingenting, jeg tok et pledd som lå over en av pappeskene, la det utover gulvet, og fant ett par puter som vi kunne sitte på. Han pakket ut av noen pappesker, fant frem tallerkener, glass, vinflasker og lysestaker som han satt stearinlys i. - Jeg har tenkt masse på deg Linda, sier han plutselig. Om du bare hadde visst hvor mye! - Har tenkt en hel del på deg jeg også skjønner du. Har nesten vært umulig å konsentrere seg om jobben, de siste ukene.

Vi sier ikke stort mer mens vi spiser. Vi bare nyter nærværet av hverandre, og minnes hvor godt vi trives i hverandres selskap. Etter middagen, så vasker vi opp tallerkenene og det andre småtteriet. Han vasker og jeg tørker. Som sagt, skulle ikke tro at vi knapt nok kjente hverandre, men det håpte jeg ville forandre seg med tiden som kom. Alex fant frem enda flere puter, som han la på gulvet, så nå var det riktig behagelig å ligge der.... Han flyttet seg stadig nærmere meg. Ser meg dypt inn i øynene, og sier litt alvorlig: - Jeg har savnet deg. Men jeg vet at vi ikke snakket noe om hva som ville skje videre. Vi visste vel begge i grunnen at det som skjedde i sommer, mest sannsynlig ville bli et engangs tilfelle, men jeg håper at det kan bli en endring på det området nå? Hva var det egentlig han mente? Ville han virkelig ha meg? - Hva er det egentlig du mener nå? - Jeg vil ha deg, Linda. Deg og ingen andre! Du er min første store sanne kjærlighet, og jeg vil ikke at våre veier skal splittes igjen. - Du aner ikke hva det betyr for meg å høre deg si akkurat det, Alex. For det er akkurat slik jeg også føler det. Jeg har følt det slik, siden første dagen vi møttes. Den dagen på stranda. Jeg tror faktisk jeg har elsket deg fra nettopp denne dag! Alex kysset meg ømt og lidenskapelig, så meg inn i øynene og gjentok det jeg nettopp hadde sagt... - Jeg elsker deg også!