Så satt vi der. Klare til kamp. Hele laget var samlet. Vi var spente. Publikum var spente. Hele året hadde vi ventet på denne dagen. Denne dagen som ingen skulle tro kunne komme. Men jo, laget som tidligere hadde kommet på siste plass var nå klart til å vinne. Vinne hele greia. Klare for å stå på toppen av seierspallen. Inne i garderoben var det stille. Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne bunnlaget komme så sterk tilbake? Jeg syntes jeg kunne høre publikum fra utsiden. De ropte slagordene; ”Kom an Orre, yeh yeh yeh”. Det var opp til oss. Opp til gutter 15 laget å gjøre bygda stolte. Vi kunne ikke gjøre feil nå. Jeg satt og putla med skolissene. Treneren var også stille. Jeg kunne kjenne svetten renne nedover ryggen allerede. Til og med Tom Arild var nervøs. Jeg så det på han. Jeg så hvordan han så ned på føttene sine og skalv. Han som aldri er nervøs. Han som nesten skårer alle målene. Jeg forstod han godt. Det føltes jo som om hele bygda var samlet utenfor. I hvertfall hørtes det sånn ut.

 

 Jeg reiste meg opp fra garderobebenken og så ut vinduet. Fotballmatten var nyklipt. Grønn og fin.

- Å, i alle dager så mye folk! tenkte jeg. Hele langsiden var dekt av folkemasse. Store og små. Alle var komne for å se. Nå kjente jeg det virkelig. Det føltes som en hel sverm av sommerfugler hadde tatt plass i magen. Jeg satt meg ned igjen.

- Ja vel, gutter, sa treneren oppmuntrende.

- Vi kjører vanlig taktikk. Tom Arild på spissen og så videre. Ja, dere vett. Klokken nærmet seg. En halv time til avspark. Vi måtte snart ut og varme opp. Jeg trodde jeg skulle dø. Dø av nervøsitet. Ja, så gale var det. Treneren reiste seg.

- På tide å gå ut.

 

Stemninga var til å ta og føle på. Vi gikk som et landslag bort mot banen. Fantastisk. I tillegg til å være nervøs var jeg stolt. Stolt av å være med på laget. Laget som var klar til og vinne. Klar til å gjøre hele bygda stolte. Skoene satt godt. Og de grønne draktene vårs skinte i solen. Treneren gikk i spissen med ballsekken hengende rundt hans venstre skulder. Resten gikk bak. Jeg bakerst. Gresset føltes betre enn før. Mykt som en hard madrass. Tett som den friskeste busk. Flatt som et liggeunderlag. Perfekt. Til og med en journalist fra lokalavisen var på plass. Betre kunne det ikke bli.

 

Vi begynte så smått å varme opp. Jogga forsiktig fram og tilbake. Løfta knea over livet. Jogga og spurta. Sprang sideslengs og bakover. Hoppa og krøyp. Jubelen var der allerede; ”Heia Orre”. Det andre laget kom akkurat ut på banen. Blå drakter med hvite striper. De hadde ikke tapt en eneste kamp hele sesongen. Då jeg først fikk se dem, så jeg at vi kanskje ikke hadde en sjanse. Mye større enn oss var de og. Jeg tenkte ikke så mye over det. Det andre laget fikk langt fra den samme oppmerksomheten som oss. Og de hadde bare så vidt tilskuere med seg.

 

Klokka nærmet seg mer og mer. Fem minutt igjen. Tre minutt igjen. To minutt igjen. Vi samlet oss rundt treneren for å få vår siste veiledning.

- Nå står det om gullet gutter! sa han oppkvikkende.

- Vi har ikke råd til å gjøre noen feil. Forstått? Vi svara med et optimistisk ja.

- Tom Arild, du setter kula i mål. Og viser de ”byasene” hvem som er sjefen. Deg har vi ikke råd å miste, så du må passes litt på. Kom inn når dere er slitne. OK?

- JA, sa vi i kor.

- Så sett i gang! Vi sprang ut på banen og fant posisjonene. Det var stille. Tom Arild og en fra det andre laget hilste på dommeren. Vi fikk starte. Det var fortsatt stille. Dommeren bles i fløyta. Kampen var i gang.

 

Publikum jubla, og stemninga var i taket. Jeg gjorde det jeg kunne best. Venstre bekk i forsvar. Tida gikk. Kampen gikk. Ingen mål. Forsøk på forsøk. Men nei. De hadde et godt forsvar. Det hadde vi også. Tom Arild fikk det ikke til. Han fikk ikke ballen i mål. 15 minutt var gått, og vi hadde hatt klart flest sjanser. Det føltes som om publikum var skuffa.Men stemningen var der fortsatt.

 

Kipers ball. Ballen ble skutt ut og traff midtbanen. Jeg stod og tok imot. Jeg hadde ballen.

- Her! ropte Tom Arild. Jeg tenkte meg raskt om, før jeg vente en kjapp pasning. Perfekt. Tom Arild alene med to forsvarspillere. Høyre midt kom opp fra siden.

- Jeg er med. ropte han. Ja, nå går det. Han nærmet seg mål. Ballen føyk som en rakett. Venstre målstolpe, og rett i nettet. MÅÅÅL! Alle skrek av glede. Orre ledet en, null. Ja, nå kunne det ikke gå betre. Kampen forsatte. Jeg så gleden komme tilbake hos tilskuerne. Vi var på veg til seier.

 

Det var pause. Vi hadde spilt i 30 minutt, og stillingen var den samme. Treneren skrøt. Han sa vi måtte forsette slik, og bad Tom Arild om å sette inn et par mål til. Dommeren bles i fløyta igjen. Vi hadde overtaket. Tom Arild nærmet seg mål. Han skaut. Ballen føyk. Rett i nettet. Enda et mål. To mot null. Alle jubla av glede. Sola skinte, tilskuerne jubla, Orre leda. Alt var perfekt. ”Kom igjen Orre. Knus dem. Vis hvem dere er!” ropte publikum i kor.

 

Det var ti minutt igjen av kampen. Alt viste bare en veg. Vi skulle vinne. Ingenting kunne gå galt nå. Jeg følte meg som en helt. Det gjorde resten av laget også. Spesielt Tom Arild. Den høye stjerna på laget. Han med David Beckham sko og rødbrunt hår. Aldri før hadde jeg kjent den samme gleden. Aldri den samme gleden av å vinne en kamp. Igjen kom Tom Arild med ballen mot mål. Det var som å se Ronaldo der han sprang. En av forsvarspillerne kom mot han. Rett mot han! Nesten uten å se hva som hendte så jeg Tom Arild falle. Han falt stygt. Han ble takla. Men hvorfor lå han bare der? Motspilleren gikk bort til han etter at han selv hadde reist seg opp. Han vinka bort dommeren og treneren vårs. Han så redd ut. Hele laget sprang bort og så. Treneren prøvde å klaske han litt på skinnet. Men uten å få respons. Han så livløs ut. Helt hvit i ansiktet.

 

- Ring 113! skrek treneren bort til noen på sidelinjen. Jeg var livredd. Visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det begynte å blø fra foten. Hadde han brukket noe? Treneren brettet opp og så. Leggebeinet stakk ut som en brukken kvist. Alt var blodig. Jeg måtte snu meg. Hva skulle skje nå! tenkte jeg. Kampen ville bli avlyst.

- Han puster, kunne jeg høre at noen si. Jeg ble lettet. I bakgrunnen hørte jeg en sirene. Sykebilen. Den kom i full fart inn mot banen. Sykepleierne kom springende bort til Tom Arild der han lå.

 

Alle var i sjokk. Hvordan kunne dette hende på en finale? Bare ti minutter før slutt. Han ble båret inn i sykebilen, og kjørt av gårde. Foreldrene til Tom Arild ble med. Treneren ble igjen. Skulle finalen bli avlyst? Dommeren og treneren diskuterte. Det var ro rundt stadion nå. Ingen visste hvordan det gikk. Jeg så han som taklet Tom Arild holdt på å grine. Det kunne jeg godt forstå. Tenk om han dør? Dommeren bles i fløyta. Alle kom bort, og vi fikk vite at kampen ble avlyst. Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke eller si. Ingen sa noe. Motspillerne var vel bare glade til. Nå var en kamp over. En finale. En finale som ingen skulle tro kunne bli vårs. Og en finale vi ledet til de siste ti minutter, men som ble avlyst. For en skandale.