Jeg dro hendene nedover magen min mens jeg studerte speilbildet av en lubben, liten jente. «Du er stygg». «Du er feit». «Du er ekkel». Jeg orket ikke se mer, men øynene mine hadde bestemt seg for å finne selv de minste feil. Da øynene mine endelig var mettet, dro jeg på meg en høyhalset strikkegenser og noen litt for store olabukser, før jeg listet meg ned trappen i frykt for at mamma hadde våknet.

«Er det du, Sol?» Stemmen hennes var hes, trolig etter en god blanding røyk og whisky, som var hennes eneste livsglede.

«Mhm..» Mumlet jeg og gikk sakte inn i stuen som en gang var fylt med kjærlighet og glede.

Synet som møtte meg var overveldende. Bordet var fylt med tomme ølflasker og det ene fulle askefatet etter det andre lå bortover bordet, mens halvparten av innholdet var veltet utover gulvet. Vi eide ikke nålen i veggen, men det var dette hun brukte pengene våre på.

Mamma lå henslengt over sofaen med sminken smurt rundt i ansiktet og håret til alle kanter. Hun så ut som en druknet katt der hun lå. De kastanjebrune øynene stirret kaldt på meg. Hun åpnet munnen for å si noe, men ombestemte seg og snudde ryggen mot meg. Jeg himlet med øynene, og gikk ut.

 

Vinden kom som et slag mot meg da jeg åpnet ytterdøren. Jeg klemte jakken enda hardere rundt meg, og gikk rolig nedover mot busstoppet i frykt for å falle på den glatte isen. Snøen hadde lagt seg som et teppe over bakken i løpet av natten og lyste opp den grå morgenen. En ny dag, et nytt helvete. De tunge, mørke skyene var ikke på himmelen, men i hodet mitt. Jeg ville ikke på skolen, men jeg visste at om jeg ikke dukket opp, ville mamma få vite om alle gangene jeg hadde vært borte.

 

På skolen ble jeg møtt av stygge blikk fra klassekameratene mine, og «gjengen» sto som vanlig klar med en spydig kommentar på lur.

«Hei! Solfrid Karlsen, hvordan har dere det i dag?» Kristian gav meg et hatefullt smil.

«Vi?» Spurte jeg, så dum som jeg var.

«Du og det stygge trynet ditt, vel!» Alle som sto rundt ham begynte å le. Jeg kjente jeg fikk en klump i halsen, som gjorde det vanskelig å puste. Tårene presset på, men jeg kjempet i mot. De kunne ikke se meg gråte, da ville de skjønne hvor svak jeg egentlig var. Jeg bet det i meg og gikk og satt meg på plassen min helt bakerst i klasserommet, ved siden av vinduet. Jeg fikk ikke med meg noe som helst den dagen, annet enn det som skjedde utenfor.

 

 

Da jeg kom hjem etter en lang skoledag, ble jeg møtt med sang og deilig middagslukt fra kjøkkenet.

Jeg gikk inn og satte meg ved bordet og ventet på å få maten servert. Dette var bare enda en vanlig dag for meg. Om kvelden var mamma bestevenninne med spriten, men etter hun hadde sovet bort rusen gjennom halve dagen, latet hun som ingenting og trodde at alt var bra. Men det var det langt ifra. Jeg glemte aldri de stygge kommentarene hennes som alltid kom rett etter hun hadde helt innpå ølflaske nummer fire eller fem. Jeg hatet dette stedet mer enn noe annet.

«Du er stygg». «Du er feit». «Du er ekkel». Ordene gav gjenklang i hodet mitt. Jeg skvatt da det ble plassert en tallerken foran meg.

 

«Spis opp nå, da» sa hun blidt og kastet på håret før hun satt seg på andre siden av bordet, mot meg.

 Jeg pirket i maten med gaffelen, og tok en prøvende bit. Det smakte ingenting. Ingenting annet enn hat. Jeg tok tre biter til før jeg reiste meg og skrapte av innholdet på tallerkenen i søppelet.

«Hvorfor vil du ikke spise maten min?» Det iskalde blikket hennes gav meg frysninger. Jeg svarte ikke.

«HVORFOR ER DU SÅ JÆVLA MISFORNØYD MED ALT JEG GJØR FOR DEG?!» Jeg rygget forskrekket bakover. Slik hadde jeg aldri opplevd henne før.

«SVAR MEG!» Skrek hun og reiste seg så brått at stolen veltet. Hun kom mot meg, med en truende hånd hevet over henne. Hun ble med ett roligere da hun så hvor redd jeg var, og senket knyttneven.

«Du vet at du bare er en tabbe, ikke sant? Et uhell. Verken jeg eller faren din ville ha deg.» Hun gav meg det samme hatefulle smilet jeg hadde fått av Kristian før på dagen.

«Det er derfor han ikke er her lenger. Det er DIN feil, Sol. Bare din feil!» Hun slo ut med knyttneven sin og traff meg midt i ansiktet. Jeg ble slengt inn i veggen og dunket hodet i bildet bak meg så hardt at det falt i bakken og knuste. Det var et gammelt familieportrett. Jeg, mamma og pappa var ødelagt. Men det hadde vi allerede vært lenge.

 

Tårene rant nedover kinnene mine, og jeg tørket dem vekk med håndflaten og så på hånden min som var dekket av blod og tårer. Mamma var fremdeles rasende på meg, og så ikke ut til å bry seg med hvordan jeg så ut. Jeg reiste meg og løp ut på badet. Rotet inni skapet etter et håndkle og snudde meg mot speilet for å rydde opp etter mamma – som vanlig. Forskjellen denne gangen var at det var mitt eget ansikt jeg måtte rydde.

 

Jeg stoppet opp og så meg selv dypt inn i øynene. Jeg hørte ikke til i denne verden lenger. Jeg måtte komme meg ut.

«Du er stygg». «Du er feit». «Du er ekkel». NEI. Jeg ville ikke høre de ordene mer. Aldri mer.

 

Jeg gikk ut på verandaen og så utover de lange snøkledde bakkene. Jeg hørte suset fra vinden som fikk trærne til å danse, og snøen til å drysse. Jeg visste ikke annet råd enn å trakke opp på gelenderet med den ene foten etter den andre. Til slutt sto jeg der. Nå var det meg mot verden. En fugl kvitret i toppen av et tre. Den sang navnet mitt. Like tydelig som vinden hvisket det ut igjen. Jeg tok mitt aller siste skritt, og falt ned i en evighet. Nå var alt bra.