Den blå kjolen skinte i månelyset. Håret glitret som gull. Hun smilte opp mot stjernehimmelen i det en tåre falt nedover det myke kinnet hennes. “Jeg kommer snart, pappa”, hvisket hun. En av stjernene blinket tilbake og hun visste at det var han. Det var han som sendte henne et tegn. Han ventet på henne.

Hun gikk sakte, liksom fløyt over den kalde asfalten. Hun hadde verken sko eller sokker. Det føltes som om hun svevde og for et øyeblikk trodde hun at hun drømte. Hun nærmet seg broen nå, sakte.

Håret flagret i vinden og regnet fallt smått rundt henne. Hun var full av forventninger. Hun hadde alltid hørt folk prate om himmelen som et varmt og godt sted, og hun kunne ikke vente med å se det selv.

Hun stoppet midt på broen og gikk bort til gjerdet. Hun lente seg over og tittet ned. Det var høyt.

“Jeg er ikke redd, pappa”, hun tørket bort en tåre, “Å nei, jeg er ikke redd!” Den gyldene huden glødet under det våte engleansiktet. Øynene så ekstra blå ut med den blå kjolen.

Hun klatret opp på kanten og kjente hjertet dunke fortere. Hun kunne ikke se noe der nede, bare mørke. Men hun visste at det ikke var endeløst. Det var et lys under mørket. Det er alltid et lys i enden av tunnelen, det hadde hun lært av sin far.

Hun så seg rundt en siste gang. Det var ingen i nærheten. Vinden var det eneste i hennes nærvær. Hun så ned igjen.

“Jeg er glad i deg, pappa”, hvisket hun opp mot månen, før hun slapp taket.