Jeg våknet brått, jeg så meg rundt, jo, jeg var på det samme gamle rommet, det hadde bare vært et mareritt, et fælt et... Jeg var helt ør i hodet, men til tross for det, gikk jeg inn på badet og stilte meg foran speilet. Jeg slapp det nøttebrune håret løs fra hårstrikken, tok av meg klærne og gikk inn i dusjen… Der sto jeg lenge...

 

- Madeleine! Kommer du snart?? Vi er sent ute! Ropte mor. Oi, eg hadde glemt helt ut at vi skulle på den årlige middagen til mors forening. Jeg tok på meg kjolen min og rettet på håret i full hast. Jeg hadde bare tenkt på den stygge drømmen jeg hadde i natt, huff, den hadde vært så ekte, den var virkelig ekkel! Jeg hadde opplevd noe lignende en gang tidligere, den gangen var det at hesten min døde, og det gjorde den, dagen etterpå. Men, det kunne umulig skje denne gangen, det var umulig.

 

Jeg løp ned, tok kåpa ned fra knaggen, og løp ut i bilen. Da jeg satte meg inn i bilen og vi hadde begynt å kjøre, sa mor at det var ei jente på min alder som også skulle komme. Ei av damene i foreningen hadde fått ei jente inn i familien, p.g.a. at foreldrene til denne jenta hadde omkommet i ei bilulykke. I følge mor, som hadde møtt denne jenta, skulle hun være veldig snill, og hun hadde visst den samme klesstilen som meg (noe som kan være bra..).

 

Alle hadde kommet, og hadde satt seg ned på plassene sine, hvite duker, masse roser, rosa, røde og hvite, sølvbestikk og krystallglass med stett. Disse selskapene er nødt til å være helt perfekte, hvis ikke er det i følge medlemmene i foreningen, en skam.

 

Vi hadde begynt på desserten, da ei nydelig kledd jente gikk opp på scenen. Hun hadde på seg en hvit silkekjole, høyhælte sko, nydelige smykker, og et oppsatt blondt hår med en tiara. Alle ble rolige, og en dyp og rolig melodi kom opp bak jenta, de vinrøde teppene gikk opp, og der var det 4-5 jenter på omtrent hennes alder (omtrent like gamle som meg, altså 16.)som spilte. Hun så ikke i det minste nervøs ut, og begynte å synge. Hun sang så fint, hun hadde visst skrevet sangen selv, og den var nydelig. Jeg er sikker på at over halvparten av gjestene (70 stk) fikk tårer i øynene. Inkludert meg.

 

Nå var det klart for talen, jeg gadd ikke høre på det, fordi det var akkurat det samme, år etter år, så jeg sa til mor at jeg skulle på do, i stedet gikk jeg ut og satte meg på en benk. Det var ikke spesielt kaldt, men siden jeg hadde på meg en kort kjole i silke, og ikke hadde tatt med meg kåpa ut, frøs jeg likevel litt.

 

Jeg var tydeligvis ikke den eneste som ikke ville høre på talen til en gammel fisefin perfeksjonist som tror at hun er verdensmester i alt, døra gikk opp, og der sto den jenta som hadde sunget. - Hei, er du dattera til Tone? Var det Madeleine? Det er lise her. Sa hun rolig.
- Ja, det er meg. Mor fortale om deg.

 

Etter å ha sittet der i over 2 timer å snakket om alle slags rare ting, kom mor ut og ba oss komme inn med en gang, hun hadde nemlig blitt ringt opp av far (som jobber i politiet), han hadde sagt at det var en gjeng på noen massemordere som hadde blitt observert i byen vår… De hadde rukket å voldtatt og drept 2 stykker på 1 dag! Altså noen farlige folk… de hadde visstnok drept hele 25 stykker til sammen på 1 år… Så vi fortet oss inn i salen, låste alle dørene, og trakk for alle gardinene. Alle var redde, men vi klarte oss. Lise måtte på do, og uheldigvis var doet i en bygning ved siden av den vi var i. Siden hun ikke klarte å holde seg, måtte hun jo få lov til å gå.

 

Jeg ble med til døra på den bygningen vi var i, for å vente til hun kom tilbake. Hun gikk ut døra, jeg låste og satte meg på en stol for å vente. Men, når hun var midt på kom det en mann løpende, Lise sprang for å komme bort til doen, men hun klarte det ikke, mannen tok henne med seg inn i en bil som kom kjørende, og de kjørte av gårde. Jeg sprang inn til de andre, og fortalte hva som hadde skjedd. Alle ble hysteriske og begynte å grine. Men heldigvis hadde jeg sett mannen, og fått med meg nummeret på bilen, så jeg ringte til far, og fortalte og beskrev. Jeg la meg ned på en sofa der inne og prøvde å sove.

 

Jeg våknet av at mobiltelefonen min ringte. Det var far, de hadde funnet bilen, og dermed også Lise. Hun var også blitt et offer for denne stygge gjengen. De hadde torturert henne voldsomt og deretter drept henne, forklarte far til meg. Alt jeg klarte å si, var okey. Så bare la jeg på, og satte meg ned, uten å si et ord. Det var helt stille, men mor fikk meg til å fortelle alt.

 

Når jeg kom hjem igjen kom jeg til å tenke på det jeg hadde drømt, jeg hadde drømt om ei jente i 15- 16 års alderen i en hvit kjole som ble torturert og drept. Jeg fikk meg selv til å gå til en slags lege for å få vite om jeg var synsk.

 

Når jeg gikk ut den lysegrønne døra til denne ”legen”, var jeg både glad og lei meg på samme tida, jeg kunne virkelig stoppet det drapet på Lise og helsen til hesten min kunne jeg overlatt til en dyrlege. Jeg bestemte meg for at det skulle aldri skje igjen...

 

Nå har det gått tre år siden drapet på Lise, jeg tenker fortsatt på det, men det går bedre med meg nå. Jeg har faktisk hindret to drap, en person med hjerteproblemer, og ei lita jente som nesten ble påkjørt. Jeg har nå funnet ut at det hjelper på selvtilliten, og dette er en evne jeg skal bruke til å hjelpe folk. Jeg har fått meg jobb som dette her, og hjelper folk med sine problemer… Det føles herlig å se folk som går lykkelig ut døra mi. Det er noe som ingen kan ta fra meg...