Det var en klar vinterkveld, og stjernene skinte på himmelen. Den kalde vinden pisket meg i ansiktet. Jeg var frossen og gjennomvåt på bena. Jeg vet ikke hvor lenge jeg stod utenfor det røde huset, i den kritthvite snøen som glitret som diamanter i lyset fra månen. Hvorfor jeg orket å stå her? Jeg har ingen anelse. Det var kaldt med en gang jeg kom ut, men når jeg hadde stått der en stund så ble det som om jeg var inne i en varm boble. Langt inne i tankene, så langt at alt rundt meg ble stengt totalt ute. Jeg følte for å legge meg ned. Jeg hadde nesten ingenting på bena, så jeg la meg forsiktig ned og hvilte hodet på den varme, blågrønne boblejakken min. Det var første dagen med snø i hele år, og det fikk meg i julestemning.

Så var det disse stjernene, jeg har alltid – av en eller annen merkelig grunn – vært veldig interessert i alt som har med stjerner og verdensrommet å gjøre. Hvor mange stjerner er det egentlig? Jeg begynte å fundere. De sier at å prøve og telle alle stjernene, er det samme som å prøve og telle alle sandkorn i hele verden; det er ikke vits i å prøve engang. Hvis det er så mange stjerner, hvordan får alle plass da? Ingen vet hvor stort verdensrommet er, og stjernene er jo mye større enn jorda. Mange av dem er sikkert mye større enn sola også! Hvis de er så mye større, hvordan får de plass på himmelen vår ? Det er gir jo ikke mening i at vi skal kunne se dem da. Tenk hvis noen faktisk har klart å telle stjernene? Nei! Det går da ikke, da har de sikkert brukt hele livet sitt på å telle stjerner, og reist over hele landet, ja sikkert over hele verden også! Tenk hvis den personen akkurat hadde brukt hele livet på å telle alle stjernene, og så reiser den personen hjem til Norge, og dør! Da får ikke den personen fortalt om alle reisene og alle stjernene de har sett. Nei det hadde bare vært trist. Men hva om det ikke var så mange stjerner som de trodde? Hva om stjernene bare lurer oss? Vi tror de er så utrolig mange, men egentlig er det bare, ja... kanskje hundre av dem. Bare at alle kan se de hundre stjernene, hvor enn de går. Da hadde jo til og med jeg vært i stand til å telle dem.

Plutselig ble tankene mine avbrutt av at et stjerneskudd skimtet så sjenert på himmelen. Jeg fortet meg å ønske meg noe, selv om jeg ikke tror på dette med at ønsker går i oppfyllelse En gang satt jeg her ute i hagen med pappa, og så på stjernehimmelen. Dette var første gang jeg så dette rare lyset kalt et stjerneskudd. «Pappa, falt den stjernen?» spurte jeg, litt bekymret. «Ja, det gjorde den» svarte han, ganske rolig. «Men kan vi hjelpe den opp igjen da?» spurte jeg, og så på han med et spørrende blikk. Jeg hadde nesten tårer i øynene. «Lille venn, jeg er redd for at det ikke går» sa han, mens han stirret opp på den lille flekken på himmelen der stjerneskuddet hadde forsiktig bleknet. «Men da blir jo stjernen hjemløs, pappa vi må hjelpe den!» sa jeg. Nå var jeg veldig opprørt over at pappa kunne være så hjerteløs. «Stjernen falt ikke helt ned på bakken. Hør her, et stjerneskudd er egentlig en brennende stjerne som faller nedover mot jorda, og når den kommer nærme nok til at vi kan se den, får vi bare et lite glimt. For stjernen brenner opp før den når bakken.» sa han, fortsatt rolig. Han hadde denne beroligende stemmen som fikk meg til å slappe helt av. Så satt vi sånn en stund, uten å si noen ting.

Men det var den gangen, nå var jeg nødt til å sitte her helt alene. For pappa, han er ikke her nå, han flyttet fra mamma og meg for et par år siden, da jeg var 14. Jeg tok det bra da, men nå når jeg tenker over det, så er det faktisk ikke greit! Han kan ikke bare overlate meg og mamma til oss selv, uten noe særlig penger, uten noe! Bare huset, og en gjeld på størrelse med en elefant! Bare å tenke på dette gjorde meg illsint! vi hadde hatt mye problemer det første året, bare på grunn av pappa. Tankene virvlet rundt i hodet mitt, og landet på stjernene. Øynene mine gled over det mørkeblå teppet over meg, og stoppet på en spesiell stjerne. Den blinket, og hver gang den blinket, kom det en ny stjerne. Er det normalt? At en stjerne skifter farge? Jeg har da alltid trodd at alle stjerner var gulfarget, eller gull.

Det overrasket meg hvor mye jeg skulle tenke på, alt dette bare på en kveld! Kanskje hodet mitt sprenger snart, jeg er ikke vant til å tenke så mye. Men nå tenkte jeg på alt, som at kanskje det bodde engler på disse stjernene, og at kanskje stjernene ikke var gule i det hele tatt, bare at de skinner så sterkt at det ser gult ut. Det er mye å tenke på. Og alt dette kom fram på en klar vinterkveld...