September 1856, dypt inne i Finnskogens daler.

”Er du klar?”  En anelse av usikkerhet skar i stemmen hans. De grønne øynene stirret inn i hennes blå. Hun så ned. ”Jeg er redd Borg!” Hun strøk seg over magen, undret seg over den lille skapningen inni henne.

”Synne” Han to hånden hennes. Klemte den hardt. ”Det går bra, vi greier det! To minutt til så er alt over. All grusomheten vi har vært igjennom. Det er over om bare to minutt.” Hun hørte ikke etter.

”Men tenk da. Du, jeg og barnet. Vi kan starte et nytt liv! Bare vi tre. Vi er jo trygge her, er vi ikke? Jeg har aldri vært så langt inne i skogen før, gudene må da vite hvor vi er. Det er ingen som kommer til å finne oss. Ingen!”

Han stirret oppgitt i taket på den forfalne tømmerhytta, reiste seg og tok noen skritt før han stanset. ”Men helvete heller da Synne!” Hun skvatt da han brølte til henne. ”Jeg trodde vi var enige” fortsatte han ”Er vi ikke det? …Jeg vet ikke du, men jeg er i hvert fall mett på livet. Jeg er så lei! Da du sa til meg ”Vi gjør det, vi tar selvmord” trodde jeg på deg, jeg trodde du mente det!”

Skrekkslagen så hun på Borg. Hun hadde ikke ventet en slik reaksjon. Med øynene prøvde hun å fange opp en form for sympati, men han sendte henne bare utålmodige blikk tilbake. Hun svelget. Nikket ”ok!” 

Anspentheten i Borgs kropp løsnet. Han satte seg ved siden av henne, kysset henne varsomt, og hvisket stille ”Beklager jenta mi. Mente ikke å brøle til deg.” Synne smilte tilbake som et svar, men smilet var dødt og uten følelser. ”Jeg elsker deg vet du…” Han strøk henne over kinnet. ”Ja” Hun sukket.

”Da gjør vi det” Han rakte henne glasset fylt av den grønnlige vesken. Like etter lød det gjennomskjærende skrik i den tette løvskogen.

Hun løp… Måtte komme seg vekk. Greide ikke se de livløse øynene hans. Greide ikke se den livløse kroppen som så henfallent lå på det mørke tregulvet. Hun hadde ikke greid å ta sitt eget liv, og hennes eget barns liv. Hun ville ikke dø. Ville ikke drepe. Det var derfor hun løp. Hun hev eter pusten og tårene flommet. Om og om igjen så hun bildene av Borg. Hånden hans gripe etter henne, blikket søke kontakt. Hun prøvde å forskyve tankene, men til ingen nytte. Borg var fanget i hennes tanker, fanget i hennes hjerte.

Mørket kom sivende gjennom dalen, snart kunne hun ikke lenger se en fot foran seg. Likevel fortsatte hun å løpe, uten tanke på barnet hennes tre måneder på vei. Forvirringen over alt sammen gjorde henne blind for omverdenen, alt som stod i hennes sinn var Borg. Fullstendig utmattet snublet hun og falt om. Langstrakt lå hun bare å gispet etter luft gjennom tårekvalte rop om hjelp. Men hvem kunne vel høre henne her?

Da dagslyset trengte seg gjennom løvverket neste morgen våknet hun. Hun frøs og hadde sovet dårlig. Følelsene hennes var blandinger av dyp sorg og mektig frustrasjon. Hun hadde ingen aning hvor hun skulle gå og hva hun skulle gjøre. På et vis var hun glad Borg ikke var der med henne. Måten han presset henne, måten han beordret henne til enhver tid gjorde henne usikker på seg selv. Det føltes nesten godt å måtte tenke litt selv. Likevel kunne hun ikke holde igjen tårene som vellet seg opp til innsjøer i de blå øynene hennes. Fortvilet så hun seg rundt. Eneste kloke løsning var å komme seg tilbake til hytta der Borg lå.

Atter kom en natt hun skulle tilbringe alene. Borg hadde hun trekt ut av hytta og skjult under lyng og grener. Det lille av maten som var igjen etter dem hadde hun spist opp og i peisen sprakte det i tørr ved. En indre velvære kom skyllende over henne. Hun følte seg faktisk tryggere og friere enn noen sinne til tross vitenen om at morgendagen kunne bli dyster. Stille satt hun og småpratet til magen sin. Fortalte eventyr. Sang. Sorgen hun følte innerst inne forsvant gradvis mer og mer for hver gang hun tenkte på det lille knøttet hun bar på.

Plutselig hørte hun lyder utenfor. Rasling i løvet, tramping på trappen. Hun reiste seg brått. ”Borg?” Forvirret stirret hun mot døren. Trampingen fortsatte. Skraping mot veggene. ”Borg?” Hun rygget bakover. Panisk så hun fra vindu til vindu, men mørket utenfor slukte alle detaljer.

Med ett rørte håndtaket på seg. Hun gispet. Han ville inn! ”Nei, Borg! Du er død, kom deg vekk!” Synne skrek, tårene presset på. Håndtaket skalv. Det dundret på trappen og veggene ristet. En brå bevegelse i vinduet gjorde at hun falt bakover. Hun krøp bort i en krok, trakk bena inn til seg og hulket ”Hva vil du meg?” Hun fryktet en levende Borg, frykten for å møte en gjenoppstått var ti ganger større. ”Hva vil du meg?” gjentok hun. Stemmen var grøtet og kroppen ristet. ”Svar meg da! Hva vil du meg?” Hun hylte. Fornuften visnet. Kroppen tok overhånd. Lynraskt grep hun en ildrake og drylte den mot den tunge døra. En brøl hørtes utenfor, og i det øyeblikket gikk det opp for henne hva slags vesen dette dreide seg om; en bjørn…

Stillhet. Synne lå på gulvet og gråt store bekker av tårer. Kroppen var lammet av frykt, men tankene var hos Borg. Skulle hun være lettet eller fortvilet? Hva var verst, bjørnen eller Borgs gjenferd? Hun lot være å svare på spørsmålene hun stilte seg selv. Uten en lyd lå hun og lyttet. Torde ikke bevege seg, torde ikke se, torde nesten ikke puste. Var den vekk? Sakte falt hun omsider inn i en urolig søvn.

De neste dagene holdt hun seg inne, våget ikke ferdes utenfor hytta. Hun var dømt til å leve på det vannet  hun hadde hentet dagen før møtet med den sultne bjørnen. Selv om hungeren rev og slet i henne foretrakte hun å sulte framfor å bli middagen dens. Den tredje dagen lå hun bare… Øynene var tørrere enn sandpapir, det var ingen tårer igjen å felle. Hun stirret opp i taket, studerte de kronglete furene i treverket. ”Jeg må altså dø her likevel” mumlet hun lavt, nesten uten å bevege på leppene. Hun strøk hånden over den svakt utbulte magen. ”Vi må altså dø her likevel, du og jeg…” Hun lukket øynene. Sukket.

Skudd! Hun skvatt. Så rundt seg. Lyttet. Enda et! Rett utenfor hytta. Hun karvet seg opp, vaklet bort til vinduet og lot blikket søke mellom trærne. Og der… femti meter unna vandret en høy, ung jeger med hest. Hun gispet. Kunne nesten ikke tro det. Hun var reddet!

Seks måneder senere. I armene på en lykkelig mor sover en liten skjønnhet tungt. Faren er død. Han hviler under jorden dypt, dypt inne i Finnskogen. Det banker på døren og inn kommer en smilende mann, en jegermann. En reddende engel i en nødens stund. Han betrakter det lille nurket et øyeblikk, så tar han av hatten og fører blikket videre til morens varme øyne. ”Og navnet?” spør han. Moren stråler… ”Borghild!”