Regnet slår mot vinduet, og små blader fyker hvileløst rundt i den sure luften. Langt der nede på den andre siden av veien tusler en tydlig sliten og sulten løsbikkje rundt, på vandring for å finne et sted i le. Vindens store, sterke hånd tar tak og river i gamle kvister, plastposer, utleste aviser og annet rusk som mennesket har lagt igjen i frykt for fornuftigheten og søpplekassene. Den stakkarslige hunden bøyer hodet og små klynk høres fra det lurvete dyret. Høsten har satt sine føtter i Oslos gater.

I et vindu fem etasjer over løsbikkja sitter en gutt og titter ned på gaten og synes fryktelig synd på en liten hund som ikke har noe hjem. Det er noe trist i øynene hans, eller kanskje det bare er tomhet, de store brune øynene er nesten skjult av det mørkebrune håret. I bakgrunnen høres lav musikk…” So close, no matter how far. Couldn’t be much more from the heart. Forever trusting who we are…” De triste øynene forflytter seg bort til speilet, det store speilet, han gransker seg selv fra topp til tå, idag som alle andre dager. Håret er så alt for langt og trenger øyeblikkelig krisehjelp, armene og beina er slanke og vitner om at fotballkarrieren definitivt er lagt på hylla. De lange fingrene er pene og velstelte, her finnes det ingen tegn til neglbiting og andre uvaner og høyre tommel bærer en sølvring. ”Se og bli ferdig med den stilen nå Edvard!”, sier skikkelsen til speilet. Speilet svarer ikke, men Edvard går allikevel bort til pulten og tar pennen i handa. Det blir kun med dette, pennen er uvillig til å skrive kloke ord i kveld det blir bare til at den former små blomster i norskboken istedet. Edvard rister forskrekket på hodet og kaster bort pennen i redsel for at den skal tagge mer i boka og går bort til klesskapet. ”Nei, skjerp deg nå” tenker han, men fingrene tar tak og åpner furudøren til skapet. Et variert utvalg av jakker, bukser og skjorter av ypperste kvalitet og riktig merke kommer til syne, men sølvringen er rettet mot det innerste hjørnet, helt bakerst. Sjult av en Diesel genser, henger en pose, den befinner seg snart ute av skapet og ligger på sengeteppet ventende på å bli åpnet. Edvard kler av seg, og kler på seg. Edvard stryker over det tynne svarte stoffet, lar det gli mellom fingrene. I speilet ser to brune øyne en gutt, de ser også det svarte, fine silkestoffet føye seg perfekt etter den tynne kroppen. ”Never opened myself this way. Life is ours, we live it our way.All these words, I don’t just say…And nothing else matters”

”Siste innspurt nå!”, brøler gymlærer Harald. De 26 ungdommene løper taktfast rundt i ring, som i en transe, i lærerns makt, ingen tør si noe imot, bare løper og løper helt til den eminente gymlæreren utbryter :”Alle inn i dusjen nå!” Et lettet sukk brer seg i flokken og her og der hører man hvisking om møkkalærer med Hitlertendenser og andre utsagn som tilsier at gymtimene ikke er av det mest populære.

Lengst bak i garderoben kler Edvard av seg, lengst bort fra de andre, redd for at de skal le over den spinkle kroppen innbiler han seg selv, men han vet godt at det er noe helt annet han er begymret for. ”Ikke kikk for mye nå, hold øynene i bakken” hører han stemmen banker i bakhodet. I øyekroken betrakter han måten de kler av seg og hvordan de lar den glatte såpen gli over de våte kroppene i dusjen. Men han glor aldri…han bare ser på.

”Edvard, følg med!”, roper historielæreren. Han skvetter til og må rive øynene fra de store tunge snøkjerringen som faller om kapp mot asfalten. ”Ååå..hvem er det du tenker på da, Edvard?” den spydige stemmen til Kjetil graver seg inn i han. ”Har lille Edvard endelig begynt og tenke på damer?” lyder det igjen fra fjotten. Edvard kjenner det knyter seg i magen, titusner av spisse spyd stikker i magen og han får mest lyst til å fare opp og dra til verdens kvalmeste gutt, men han gjør det ikke. Han gjør aldri det, bare kikker ned i pulten og er fullstendig klar over at han ser enda svakere ut ved å gjøre det. Gutter skal ta igjen, ikke gi seg under, men Edvard gjør aldri noe.

Edvard sitter på rommet sitt igjen, mellom fingrene har han det svarte silkestoffet. Salte regnklare tårer finner sin vei nedover kinnet hans og samler seg under haka, nå og da faller en stor dråpe ned på det svarte, det svarte virker enda svartere når det er vått. Utenfor døren hører han mumling mellom moren og faren, de har kommet fram til en konklusjon om at deres sønn ikke har det bra for tiden, men de kan ikke finne ut hva det er. ”Kanskje det er ei jente,”hører han faren komme med, ”du vet jo hvordan det er i denne tiden, forelskelse og sånt,” fortsetter han. Enda flere tårer strømmer nedover kinnene. Metallica lyder stille fra høytalerene ”Open mind for a different view. And nothing else matters…”

Langs grusveien, på veien opp mot Rodeløkka titter små, gule hestehov opp av snøen. Solen varmer og tvinger kong vinter til å si farvel. Edvard tusler vileløst omkring, som en løsbikkje på leiting. Bak han hører han Kjetil og de andre guttene nærme seg, de skriker og løper omkring, ligner en gjeng med vårkåte katter. ”Se gutter, der er Edvard!” roper Kjetil triumferende. Med et er Edvard omringet. ”Hvorfor går du alltid sånn her da? Skal du ikke være med og finne noen damer a?” sier Svein. ”Klart han ikke skal,”fortsetter Kjetil ”Edvard liker ikke jenter han, har du ikke sett hvordan han kikker på guttene i dusjen istedet!” skriker Kjetil og klyper Edvard i rompa. Edvard kikker ned, svak som alltid. ”Ååå, du likte det så jeg! Kjetil knekker sammen i latter og Svein later som han spyr. ”Æsj så kvalmt!” Gjengen plukker opp syklene og sørger for å dytte han ekstra hardt i det de forsvinner oppover gata. ”Jævla homse!” hører han de rope idet de forvinner rundt svingen.

Ordene svirrer rundt i hodet hans, jævla homse, det er det han er. Han har visst det hele tida, men aldri sagt ordene, det høres så ille ut. Det bare lyser tabu. Gutt og gutt. Homofil, Edvard smaker på ordet, han liker det ikke. Ingen må få vite det, da går verden under.

Tilbake på gutterommet står det en gutt foran speilet. ”Edvard du er homofil, si det mange ganger og respekter det,” sier han til den blanke flaten. Speilet nikker. ”Never cared for what they do. Never cared for what they know. But I know… And nothing else matters”

I et vindu i femte etasje sitter en gutt. Håret er dratt tilbake fra de brune øynene. Fra himmelen skinner solen ned på en jente, hun ser glad ut og roper til farmoren sin :”Se jeg har fått en hund av pappa, farmor!”. Våren og sommeren varmer Oslos gater, en ny tid er kommet.