Jeg husker så godt da vi lekte sammen. Lekene der alt var lov, og alt kunne skje. Husker da vi besøkte gommoen og goffaen din. Eller «våres». Vi delte alltid på dem, fordi besteforeldrene mine bodde i Bergen. Vi fikk joikakaker og gele til dessert, standard. Etterpå lekte vi gjemsel. Jeg klarte aldri å finne deg, det var umulig, men du kom alltid fram da gommoen din sa det var is. Jeg husker iskrigen vår, iskrigen i speilet. Det var om å gjøre å få mest is i ansiktet til den andre. Vi to, vi snakket om alt mulig. Diktet sanger gjorde vi, drømte om at vi en gang kunne melde oss på melodi grand prix junior. Vi skulle være venner forveer. Vi hørte sammen, ingenting kunne skille oss. Vi var sammen hele tiden, på skolen, etter skolen, på kvelden og ja egentlig hele tiden.

Rosa var din farge, og lilla var min. Da du fikk ny rød sykkel var jeg utrolig misunnelig, men jeg unnet deg det fordi det var deg og du fortjente jo det beste. Så kom dagen, dagen hvor alt ble borte. Det var en tidlig torsdag i september. Vi begynte med skolen, heldigvis hadde vi kort dag slik at vi kunne dra rett hjem å være ute. Vi klatret i trær, jeg, du og tre andre mindre barn. Du og jeg klatret i «det store» treet, mens de andre tok et mindre tre. Vi klatret nesten til toppen. Jeg bestemte meg for å klatre ned igjen. Jeg klatret ned og snudde meg for å snakke med de andre barna. Du bestemte deg for å klatre videre, du skulle jo til toppen. Etter en liten stund spurte jeg om du snart skulle komme ned, du sa ja og så…

«Pang», rett i bakken. Du falt ned fra treet. Jeg snudde meg brått og så blodet renne nedover ansiktet ditt, og ut av ørene. Bildet i hodet mitt var grusomt. Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte der og da, men så løp jeg bort til naboen for å skaffe hjelp. Naboen var mammaen til to av barna. Foreldrene dine var ikke hjemme denne dagen. Moren til barna kom, og ringte raskt til ambulansen. Det hastet veldig. Jeg løp hjem. Livende redd. Jeg turte ikke se legene og sirene som kom, det ble for sterkt.

Det var bare broren min som var hjemme. Jeg fortalte han hva som skjedde. Tror ikke han helt skjønte det, vi hadde kranglet før på dagen, og han var nok litt sur. Jeg satt der i gyngestolen og så luftambulansen komme. Jeg tenkte, ønsket så at det var jeg som kunne ligget der i stedet for deg. Moren min var på møte, jeg prøvde å ringe henne hundre ganger men hun tok ikke telefonen. Det føltes som om tiden sto stille.

Da hun endelig kom hjem fortalte jeg henne hva som hadde skjedd. Vi satt i sofaen og hun holdt rundt meg. Jeg kunne ikke annet enn gråte. Natta ble vanskelig. Dagen der på ringte telefonen. Det var naboen. 01:00 den natten hadde du blitt borte, det var ikke mer igjen av deg. Jeg husker mamma sa «hun klarte ikke mer» med tårer i øynene.

Det ble en trist dag på skolen. Jeg bestemte meg for å dra for å få snakket med de andre. Mamma fulgte meg. Vi gikk en annen vei enn den vanlige. Ingen av oss klarte å gå forbi stedet der du falt. På skolen husker jeg ingenting, bare at jeg gråt og ble hentet av mamma. Jeg husker jeg var «sur» på læreren min fordi hun spurte meg om ting. Hun trengte ikke gni det inn liksom.

Dagene ble tunge, og det var godt å få sove i mammas seng. Noen uker senere ble det begravelse i kirken. Klassen sang ynglingsangen din «fuglen i bur». Den du likte så godt. Etter begravelsen spiste vi med familien din. Det var godt å få snakket med dem, og godt å få se bilder av deg.

I dag er det seks år siden ulykken, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg. Ingen kan erstatte deg, uansett hvor mange venner jeg har. Jeg synes det er vanskelig å snakke om deg, vanskelig og klarte å holde tårene tilbake. For jeg savner deg så utrolig mye, bestevenn. Mildt sagt.