Tåken lå tett om de mørklagte bygningene. Nattefrosten hadde laft seg på bilrutene og rim farget gress tuppene. Måneskinnet fra den disige kvelden lyste opp et og annet luskende nattdyr og en søvnig kråke, på leting etter et rolig sted til å hvile vingene.

 

Vinden pustet Jakob friskt i håret. Han spenner hver eneste muskel og sene i den allerede dirrende kroppen.

”Ikke se ned, ikke se ned!” Hvisker han til seg selv. Jakob velger i stedet og se opp hvor en liten, spedbygd mørk skikkelse smiler bredt.

”En, to, tre”

 

Jakob kjenner at luften renner gjennom fingrene. Uansett hvor mye han kjemper imot vinner gravitasjonen. I dette tilfellet faller eplet langt, langt fra stammen.

 

Det er sagt at i de siste sekundene før man dør ser man livet sitt passere foran øynene. I Jakobs tilfelle innebærer dett å se igjen de kalde høst ettermiddagene, hvor de spilte fotballkamp på løkka. De mange timene foran en lærer som slenger ut ditt og datt om hvordan avføringen til en huleboer ser ut, eller hvordan antisemittismen har satt preg på jødenes historie. Jakob minnes om sin første kjæreste, med lange netter. Han minnes også når han dro fra sin kjære til fordel for befalsskole, det innebar utallige timer med pussing av våpen og lange turer i marka.

 

Enda flere timer med skole farer forbi, og den første dagen på jobb er på storskjermen nå.

 

”Yttredal! Klar for å skrive så henda blør?”

 

Første setningen, første dagen på den første jobben, og henda skulle allerede blø. Henda blødde på dag to også. Hele uka fosset de, men etter et par måneder blødde de ikke mer. Henda var tolerante. ”Ødegård, nå er det din tur til å blø!”

 

Ulike scener blafrer foran øynene på Jakob. Mange store hendelser forsvinner fortere enn han skulle ønske. Jakob sverget for seg selv på at han hadde gitt bort den direktør stillingen hvis han bare hadde rukket bryllupet til sønnen. Gitt bort stillingen for å glemme fortvilelsen i øynene til sin egen gutt. Og bilen! Hva har vel en splitter ny Audi TT å si hvis du ikke engang kan kjøre en tur med din egen far.

 

Asfalten er farlig nære og Jakob skimter lyset i enden.

 

Han befinner seg på kontoret. Alle har gått hjem, og Jakob sitter stille i mørket. En enkel kontorlampe lyser opp rommet. Ansiktet til Jakob er uttrykksløst. De ariske krøllene er dratt bakover i en sleik. Armani dressen er strøket og man kan speile seg i skoa. Rolex ‘en viser ti på tolv. Sakte beveger Jakob seg opp på taket. Idet han åpner døren til toppetasjen ser han en liten, spedbygd skikkelse.

”Jeg tenkte meg det.”

 

Jakob tar en siste titt opp mot den nå klare himmelen. En siste liten aftenbønn kan vel ikke skade. En liten forsikring mot himmelen.