Jeg drog pusten dypt før jeg åpnet døren, sakte beveget jeg meg inn i rommet og lukket døren forsiktig bak meg. Redselen tok over kroppen min, med skjelvende stemme ropte jeg forsiktig ut i rommet:

”Hallo? Er det noen hjemme?” Ingen svarte. Plutselig ble stillheten brutt, jeg hørte lyden av noe som ble knust etterfulgt av høylydt banning. Hjertet sank i brystet mitt og jeg kunne kjenne skuffelsen bite tak i kroppen min. Mest av alt hadde jeg lyst til å legge meg ned å gråte, men jeg kunne ikke gi opp, jeg måtte være sterk, ikke for min egen del, men for lillebror.

 

Jeg speilet meg litt i vinduet og slengte fra meg den brune skinnranselen i kroken av kjøkkenet hvor det allerede låg et tykt lag av støv og skitt. Jeg grep den oransje filla som låg på benken før jeg gikk inn i stua, jeg ble ikke overrasket over synet som møtte meg der. Med automatiske bevegelser begynte jeg å tørke opp.

”Hvorfor pappa? hvorfor kan ikke du bare være som andre pappaer?” Jeg hadde gråten i halsen, og som lava på veg ut av en vulkan kjente jeg tårene presse seg på bak øyelokkene.

”Jeg er da vel for faen som andre pappaer!”

”Nei..” Stemmen min skalv.

”Hvorfor i helvete er ikke jeg som andre fedre da!?” Stemmen hans skar seg inn i øret mitt. Nå greide jeg ikke å holde igjen tårene lenger, de rant i små bekker ned langs kinnene mine, kroppen min skalv, jeg sa ingenting, så bare ned i gulvet og forble taus.

”Men så svar da din lille drittunge” stemmen hans var betydelig høyere. Men jeg svarte fremdeles ikke.

”Svar!” Han nærmest brølte det til meg nå. Jeg så han dypt inn i øynene og med gråtkvalt stemme sa jeg:

”Tror du virkelig andre tolvåringer må ta seg av hele familien og ordne opp i alt i huset fordi faren deres ikke greier å ta vare på seg selv en gang?”

Han bare så på meg med et ansiktsutrykk som skremte vettet av meg.

”Hvorfor kan ikke du fortelle noen om problemene dine slik at ting kan ordne seg? Hvorfor må alt være så hemmelig?”

 

Jeg tror aldri jeg har sett han reagere så raskt før, han reiste seg opp, tok tak i det lange brunet håret mitt og lugget meg hardt, jeg hylte til og enda flere tårer rant nedover kinnet mitt.

”Din lille drittunge, du vet ikke hva du snakker om!” Han tok hånden som fremdels holdt et godt tak i håret mitt og lugget enda hardere slik at jeg måtte reise meg for å minske smerten.

”Har du tenkt å trekke tilbake det du sa?” Jeg svarte ikke. Han slapp meg og kommanderte meg til å se på han. Jeg så forsiktig opp.

”Har du?! Han ropte enda høyere nå. Jeg ristet forsiktig på hodet,

”nei” hvisket jeg så lavt jeg kunne. Før jeg visste ordet av det hadde han skubbet meg bakover og jeg slo bakhodet i brannmuren på peisen. Et øyeblikk ble alt uklart og jeg følte meg svimmel. Jeg lukket øynene og ristet på hodet, i det jeg åpnet dem så jeg en knyttneve komme mot ansiktet mitt og alt svartnet for meg.

 

”Hvor er jeg? Hvorfor er jeg her? Hvor er lillebror? Hva har skjedd?” Tankene fløy rundt i hodet mitt og jeg skjønte ingenting. Plutselig hørte jeg en stemme som snakket til meg. Jeg hadde ikke lagt merke til at det var flere her enn jeg. Jeg så rundt meg, og på en plaststol ved sengen satt bestefar.

”Alt skal bli bra nå jenta mi,” Han smilte betryggende til meg og klemte hånden min forsiktig.

 

Jeg lot en siste tåre trille nedover kinnet, men denne gang av glede, for nå visste jeg alt ville ordne seg.