Isen har lagt seg stille over hele byen. Uventet har den kommet, men den er like sterk og urokkelig som alltid. Figursydd til enhver størrelse og figur har den lagt seg som et teppe over alt som lever og ikke lever lengre. Nedfrosset.

 

Hun hadde vært så vakker. Øynene hennes pleide å lyse av glede for den minste ting. De samme øynene er nå kalde og redde for hva som kan skje. Rynkene har inntatt sin plass altfor tidlig i det vakre ansiktet hennes, og kinnene som pleide å være farget i en frisk og lett rødfarge, er nå bleke og fargeløse. Livløs. Det er slik hun ser ut nå. Håret er vekke, og smilet som hadde gjort alt vondt godt igjen, er forsvunnet. Isen har lagt seg over henne. Urokkelig. Mor er gjemt under en kald og følelsesløs maske, som om hun bare venter.

 

Der står hun. Klar for den årlige tradisjonen. Hvert år stiger hun opp på stigen, strekker den vakre og lange kroppen sin i en elegant bevegelse mot treet, og fester stjernen. Et symbol for håp og tro, at man en gang vil finne veien ut av alt vondt, selv om den kan være lang og tung. Det er det den er kommet til å bety for oss gjennom alle disse årene med prøvelser. Vi skal aldri gi opp håpet.

 

Den slitte stigen står i stor kontrast til det flotte treet som har inntatt stuen vår i år igjen. Den grønne fargen på treet livner opp litt av tristheten og gråheten som overlegent regjerer i rommet. Tanken på å ta et steg, er åpenbart nesten uutholdelig for henne. Hun er sliten. Lei av å prøve å reise seg. Hver gang hun klatrer opp noen steg, sklir hun, og blir hun slått ned igjen av ondskapen. Den liker å ha kontroll, mor skal ikke tro hun får slippe fri så lett.

 

Et steg blir tatt. Hun er fjern og gjør bare det hun skal. Det hun føler kreves av henne. Slik har det blitt de siste månedene. Hun forsvinner mer og mer inn i seg selv. Mørket er kommet for lengesiden. Det er som et svart hull som suger henne til seg, bit for bit. Mor forsvinner mer og mer fra meg, og etter så mange år med lidelser og uvisshet om fremtiden, virker det som om hun helst ikke vil håpe i tilfelle hun blir skuffet av svaret hun venter. Jeg begynner å tvile selv. Kanskje det ikke finnes noe håp for mor?

 

Hun er kommet høyt nok opp i stigen. I likhet med året før, strekker hun seg mot toppen av treet og fester stjernen. Hun blir stående lenge. Betrakter treet som om det er siste gang hun vil se det. En tåre faller. Den triller nedover kinnet hennes, men som i en refleks skynder hun seg å tørke den bort. Iskald. Kan ikke isen og ondskapen smelte vekk, slik at mor kan bevege seg fritt igjen?

 

Gledens dag er kommet. Dagen hvor alle smiler, spiser god mat, og gleder seg over hverandres nærvær. Huset lukter deilig pinnekjøtt, alle er pyntet og pakkene ligger stablet under treet. Dette er dagen ønsker blir oppfylt.

 

Det er mørkt og vi skal akkurat sette oss til bords, da dørklokken ringer. Hvem kan det være? Jeg løper mot døren. En god følelse skyller over meg, kanskje alt vil snu til vår fordel i kveld? Døren er nå et skritt fra meg. Jeg åpner.

 

Utenfor står det en mann jeg aldri har sett før. Han er høy, mørkhåret og har skarpe trekk. I den hanskekledde hånden holder han et brev. Han rekker det mot meg med et overveldende smil. Brevet er undertegnet Haukeland Sykehus. Mannen forteller at han er legen til mor, og at hun nok gjerne vil ha dette brevet med en gang. Håpet stiger i meg. Dette er svaret mor har ventet på.

 

I mørket kan jeg skimte et lys på himmelen. Det er julestjernen som har vist veien. For første gang på lenge uten å åpne brevet, vet jeg. Isen vil tine. Lykken har snudd vår vei.