Janne holdt seg for ørene. Hun ville ikke høre på. Men det var umulig. Uansett hvor hardt hun dro puta over hodet, hørte hun det godt. Det hjalp ikke. Hun la puta på plass igjen. Prøvde å sove. Men det var ikke så enkelt. Ikke bare fordi det bråkte, men fordi hun hørte det godt. Hun hørte hva de sa. De ville ikke stoppe. Slik hadde det vært lenge. Mange søvnløse netter. Helt siden hennes lillesøster, Siri, døde. Hun savnet henne. Ville at hun skulle komme tilbake og ordne opp. Selv om hun var liten, bare fire, visste Janne at hun var den eneste som kunne klare det. Hun hadde prøvd selv. Endte opp med et blåmerke på armen. Det suntes enda. Det ble alltid en påminnelse, uansett hvor hun var, på hva som skjedde med foreldrene hennes. Hele denne lille familien hadde vært så nærme. Skikkelig A4-familie. Alle var lykkelige med hverandre, kanskje en liten krangel i ny og ne om hvem som hadde tatt fjernkontrollen. Ikke no store saker. Helt fram til for ett år siden. Var ikke uvanlig å se et nutt blåmerke på mor eller et ferskt klor på fars kinn. De trodde at åtte år var for lite. For lite til å forstå hva som foregikk. Fant på patetiske unnskyldninger hele tiden. Hun var ikke dum heller. Janne visste godt hva alt dette hanslet om uansett om det var frivillig eller ufrivillig. Altfor godt!

Det eneste stille i hele huset, var en tåre som trillet nedover hennes kinn.

Onsdag. Janne våknet. Gikk inn på badet. Mors barberhøvel lå i vasken. Blodig. Hun skrudde på springen. Det rant fort vekk. Som om det aldri hadde vært der. Hun fikk pusset tennene og vasket seg. På vei ned trappa hørte hun det igjen. De var i gang. Hun åpnet døra til kjøkkenet.

"Du gjør ingenting riktig! Se på Janne! Se hvordan hun ser ut! Du greier ikke en gang å vaske tøy riktig! Snart kommer du til å drepe henne som du gjorde med Siri! Forbanna kvinnfolk!"

Det sa far alltid for å sette tuppen på fjellet. For å såre mor mest. Hun hadde måttet gjennomgå helt siden det skjedde. Men hun visste ikke hva å si i sitt forsvar. For det var jo hun som gjorde det. Det var hun som kjørte bilen på glatt føre. Det var hun som fikk bilen til å skli inn i det treet. Kanskje ikke med vilje, men det dreit far i. Alt var hennes skjyld. Og det skulle hun alltid huske.

Janne måtte på skolen. Ville helst gå aleine. Hvis hun gikk med en av dem, kom det alltid en eksplosjon av kritikk om den andre. Det var som om de ikke snakket til henne i det hele tatt når de begynte med det. Var i høy mumling til seg selv for det meste. Skolen ble et fristed. Ingen der visste hva som foregikk hjemme hos Janne. Og det var hun glad for.

I tre-tida kom hun hjem etter alt hun måtte gå på. Bare mor var hjemme. Først trodde hun at mor hadde på seg litt vel mye sminke rundt det ene øyet. Men det var det da ikke. En ny blåveis hadde blomstra og satt spor etter knyttneven. Hun var stusselig å se på. Blodsprengt i øyna, fiolett både her og der, hårtuster i et eneste krøll. Mor ville ikke at Janne skulle se henne slik. Hun ble sendt opp på rommet. Likegreit. Vondt å se mamma gråte.

Guppyfiskene hennes fikk unger kvelden før. Var spennende så måtte jo sjekke ut hvordan det gikk med dem. Alt annet gikk jo rett i dass. Men....hvor var de? Guppyhannen og hunnen var der enda. Litt mer fillete enn før kanskje. Men ungene var ikke å se. Hun fiklet litt med en pinne nede i vannet. Neida, søkk borte. Men bak et blad fant hun en. Den levde. Plutselig fikk hannfisken øye på den lille. Fort som lynet svømte den bort og med et eneste gulp var den vekke.

Noen åpnet ytterdøra forsiktig. Janne gikk ned for å se hvem det var. Far hadde vært ganske lenge borte i dag. Det skulle være noe møte med jegerklubben hadde han sagt. Men nå kom han stavrende som en våt bjørn inn døra. Regnet høljet ute og det hadde blitt mørkt for lengst. Han bar på en lang pakke under armen. Janne ble nysgjerrig siden det nærmet seg jul. Kunne den være til henne?

Far fikk øye på henne sittende i trappa.

"Gå inn i stua, Janne. Gå inn til din mor. Jeg kommer straks." Da han gikk forbi luktet han sterkt av bly. Det var vel på grunn av at han hadde jobbet med skytere i dag. Hun gikk som fortalt inn i stua.

Mor satt der i sofan og så på tv. Blåveisen var fortsatt synlig. Far kom inn og satte seg i godstolen. Nå begynte det snart. Janne måtte snart holde seg for ørene. Måtte snart prøve å dra mor fra fars ulvekjeft. Måtte snart løpe gråtende opp på rommet. Men ingenting skjedde. Absolutt ingenting. Ingen sa noe. Ingen rørte noe. Bare satt og så på tv. Farlig stille. Janne ble nervøs. Byggde far seg opp til en kraftig eksplosjon? Eller var det over? Kanskje han hadde kommet over Siri. Kanskje han hadde tilgitt mor. Uansett hva det var, så var det ikke akkurat koselig å sitte der da. Hun følte spenningen i lufta. Hånden til far var i en knyttneve. Ble hvit. Med ett reiste han seg. Så at mor trakk seg litt tilbake, men gikk bare ut.

"Du må legge deg nå, Janne. Det er seint." Mor skalv litt i stemmen. Janne gjorde som hun sa. Ville ikke være der nede lengre.

Hun kom seg fort inn på rommet. Orket ikke annet. Greide ikke å stå stødig. Skalv i hele kroppen. Datt nærmest ned i senga.

Men det startet. Stemmene. Hun dro puta nedover ørene igjen. Men det var nytteløst. Visste ikke hvorfor hun enda prøvde det. Det var verre i dag. Brølene høyere. De sloss, det visste hun. De gjorde alltid det. Men nå virket det ille. Hun hørte fars brøl i det mor lagde nye, ferske spor dypt i halsen hans. Hun hørte mor skrike, et kraftig dunk og noe som datt. Hun skreik enda. Janne klarte det ikke mer. Hun hoppet ut av senga og løp ned. Brølene ble høyere og høyere jo nærmere hun kom stua. Hjertet dunket hardt inne i brøstet. Hun la hånda på håndtaket....og åpnet døra.

Mor lå på gulvet. Det rant blod fra nesen og leppa var kutta. Genseren hennes var revet og blodig. Hun skrek. Far stod over henne, tydelige merker i nakken, med et gevær rettet rett mot ansiktet til mor. Han pustet tungt. Svetten rant.

"Nei pappa! Ikke gjør det!" Janne skrek til alt hun orket. Far skvatt, snudde seg raskt for å se hvem det var....

Et kraftig smell runger igjennom hele huset. Det blir stille. Ikke en lyd blir hørt. Klokken står stille. Mor og far er helt rolige. Verden falmer.

"Kom Janne! Kom å lek med meg." Hun kjenner så vidt tåren som triller nedover hennes kinn. Stille.