”Du får ikke møte han mer”, det var ordene som for gjennom hodet mitt idet jeg gikk så fort jeg kunne opp til Santos.

Mamma og pappa likte overhodet ikke Santos, selv om de aldri hadde seg tid til å bli ordentlig kjent med han, de dømte han gjennom alle ryktene de hørte. At han hadde sluttet på skolen da han gikk i åttende, og at han hadde gått på stoff siden da, det var det eneste de visste om Santos, men han hadde forandret seg og jeg elsket han. Jeg og Santos hadde vært sammen i over et år, vi ble sammen da jeg var 15 og han var 18, han hadde hatt en tøff oppvekst, uten en mor og en alkoholisert far, men nå var han selvstendig og klarte seg selv, han hadde egen jobb og bodde for seg selv.

Da jeg kom til Santos gråt jeg, jeg var så lei meg for at jeg måtte trosse foreldrene mine for å være sammen med mannen jeg elsket. Da tok han meg inn i hans armer og hvisket i øret mitt at han elsket meg, det var alt jeg trengte å høre, alt ble liksom så bra da, og hver gang han sa det ble jeg bare mer å mer sikker på at det var han jeg ville tilbringe resten av livet mitt med. Han var den snilleste og vakreste skapningen jeg noen gang hadde sett, han var høy og mørk, litt bred over skuldrene, ganske veltrent. Ansiktet hans var så pent, de runde nøttebrune øynene han, og det mørke krøllete håret han, og ikke minst den pene hudfargen som gjorde han så vakker og maskulin. Jeg ville aldri forlate han, aldri, ikke for noe i verden.

Hjemme satt mamma, pappa og lillesøster Lise og ventet på meg.

”Åse, hvor har du vært?” spør mamma meg.

”Hos Lea” svarte jeg kort, hadde det på følelsen at samtalen enda ikke var over.

”Lyver du? Du har vel ikke vært hos Santos?” Der kom spørsmålet.

”Nei” svarte jeg og gikk fort opp i håp om å ikke få noen flere spørsmål. Jeg hatet å lyve for mamma og pappa men de ga meg ikke noe valg.

Neste morgen våknet jeg med at Lise sto og hoppet i sengen min, hun lurte på om jeg hadde lyst å være med å se på den nye ”barbie” filmen på kino senere, jeg sa jeg fikk se. Vi gikk ned for å spise frokost, mamma hadde gjort klart alt på bordet, i dag var både mamma og pappa i kjempe humør, de spurte også om jeg ble med på kino, men jeg svarte nei, jeg kom akkurat på at jeg skulle møte Santos. Dagen gikk egentlig ganske fort, jeg skulle møte Santos senere, rundt klokken syv skrev han på meldingen.

Senere samme kveld dro mamma, papp og Lise på kino for å se ”barbie”, jeg var overlykkelig for at jeg slapp å være med, mamma var nemlig redd for at jeg skulle ”finne på noe dumt”, møte Santos med andre ord. Da de endelig var gått, gikk jeg opp på rommet å pyntet meg litt før jeg gikk ned til byen. Da jeg kom sto Santos og ventet på meg, han sto sammen med noen kompiser, han kom litt gående imot meg og ga meg et kyss, han var litt beruset både på alkohol og på kjærlighet.

”Jeg har en overraskelse til deg” Sa han.

”Jaha, hva da?” spurte jeg han.

Han trakk opp en pose med narkotika fra lommen, jeg stirret han rett inn i øynene, jeg visste at han holdt på med sånt, men jeg hadde aldri prøvd det selv.

”Vil du prøve?” Spurte han.

Jeg tenkte meg om, jeg så på Santos, han hadde jo drevet på med det i flere år og han levde fortsatt i beste velgående.

”Hvorfor ikke” svarte jeg.

”Jeg tvinger deg ikke alså, jeg unner eg bare følelsen av å være høy”

”Jeg vet du ikke tvinger meg, jeg vil gjerne prøve.” Sa jeg.

Ville jeg det, jeg spurte meg selv spørsmålet om og om igjen, han ga meg litt av pulveret og jeg tok det uten å nøle, nå var det gjort tenkte jeg, nå var det ingen vei tilbake.

Jeg begynte å føle meg litt svimmel, og plutselig glemte jeg alt som het problemer, det var helt fantastisk, jeg hadde aldri følt meg bedre. Jeg var så fri.

Da jeg våknet var jeg hos Santos og klokken var allerede 12 på formiddagen, shit, nå ble jeg å få problemer, jeg fortet meg å fikk på meg klærne og sprang så fort jeg kunne hjem til meg selv.

”Hvor har du vært unge dame!?” pappa var ikke særlig bli nå, skjønte han vel egentlig ganske godt, jeg hadde jo ikke gitt beskjed om hvor jeg hadde vært i hele natt.

”Jeg beklager, jeg sovnet av hos Lea, jeg glemte helt av å si ifra til dere” Jeg prøvde å si det med den snilleste stemmen jeg hadde.

”Du har husarrest resten av dag, nå kan du gå opp på rommet ditt å tenke over hva du har gjort”

Resten av dagen satt jeg på rommet å ”tenke på hva jeg hadde gjort”. Jeg måtte smile for meg selv da jeg tenkte på hva jeg egentlig hadde gjort, men det skulle de aldri få vite.

Uken kom det var skole, skole, skole, jeg var så møkk lei hele skolen, men helgene var høydepunktet, da var jeg sammen med Santos, vi dopet oss og levde livet. Karakterene mine begynte sakte å rase nedover, men jeg brydde meg ikke, det eneste jeg brydde meg om var Santos. Måned etter måned fortsatte denne festingen og dopingen, det ble liksom en vanesak, et mønster, noe jeg ikke klarte å styre selv

Det var blitt april og det var endelig helt, jeg og Santos avtalte å møtes på et utested som het ”på kanten”. Vi festet uhemmet og dopet oss på all slags dop vi kunne få tak i, da fant Santos ut at han ville prøve noe nytt.

”Jeg har sett en sølvfarget Poshe på parkeringsplassen, skal vi ta å stjele den?” Var det dette Santos ville prøve som skulle være nytt.

”Nei, er du sikker på det?” Jeg prøvde å snakke han vekk ifra det, men det hjalp ikke, han var fast bestemt på å stjele Poshen, og han ville at jeg skulle bli med han. Og det ble jeg, dømmekraften min var svekket pga all dopet.

Han klarte å pirke opp låsen, og på en eller annen merkelig måte fikk han start på den og vi kjørte av gårde i full fart, egentlig så likte jeg det, jeg fikk liksom et lite kick for vi var sikkert opp i 130 km/t. så begynte vi å kjøre sikk sakk og tulle litt på veien, så kom jeg med i ideen at vi skulle kjøre i motsatt kjørefelt, han svingte inn mot den motsatte kjøreretningen, jeg så på han å kysset han å plutselig smalt det.

Det neste jeg husker var at jeg lå på sykehuset, mamma sto bøyd over meg å skrek, pappa og Lise var og der.

”Hvor er Santos?” Spurte jeg. Alle så medfølende på meg å svarte.

”Santos…. Han overlevde ikke krasjen. Vi beklager Åse”

Alt falt plutselig sammen for meg, drømmen min, livet mitt, alt jeg levde for. Jeg hadde mest lyst å bare kutte pulsåren min av å dø.

Jeg ble skrevet ut av sykehuset en uke senere, jeg var ikke alvorlig skadet, jeg hadde brukket armen og brestet ribbebena. Da jeg kom hjem, nektet jeg å gå på skolen, nektet å spise, nektet å drikke, nektet å snakke, jeg ville bare sove, for da kunne jeg drømme om Santos.

Etter en uke i denne tilstanden bestemte mamma og pappa seg for å sende meg på et sånt senter, der jeg kunne få hjelp, en blanding av rehabilitering og psykologisk hjelp. Jeg var egentlig fornøyd, det kunne jeg være for meg selv, slapp alt maset, borte fra minnene og alt det vonde. Aldri mer skulle jeg ha noe med verden å gjøre, aldri.

Slutt.