Tea satt på rommet sitt, hun gjorde lekser. Det nærmet seg snart desember og hun hadde lassevis med lekser å gjøre før tentamen. Lampa på skrivebordet lyste opp det mørke rommet, og det skarpe lyset skar i øynene. Lillebroren var på rommet ved siden av, og hoppet i senga så det knirket i gulvet. Han hadde alltid masse energi, og selv om han ikke gjorde mye lekser eller pugget til prøver, var han veldig flink på skolen. Han hadde et pent ansikt med en liten nese som var full av fregner. Det var umulig å ikke bli glad i en som Thomas, han var flink og sjarmerende på en gang. Det syntes til og med Tea, selv om hun var storesøsteren hans.

Fra rommet til storebroren hørte hun ikke en lyd, som vanlig. Nesten som om han ikke var der. Han var en litt spesiell fyr, med langt, pistrete hår, spiss nese og blek hud. Helt motsatt av lillebroren. Han var ikke spesielt flink på skolen heller, og det var ikke vanskelig å se bitterheten i øynene på han hver gang Thomas kom hjem med en bra karakter eller klarte ting han ikke klarte. I det siste hadde han vært veldig stille, men han forstyrret henne i hvert fall ikke med leksene.

Det var en alminnelig, men fin kveld. Alle i familien drev med sitt, enten det var å gjøre lekser eller lage middag. Men denne kvelden skulle bli en uforglemmelig kveld. En kveld som aldri ville forlate tankene deres helt. Da Tea endelig var ferdig med matteleksen, som hadde tatt flere dager, ba moren henne om å komme ned å hjelpe til med middagen. Thomas sto der allerede og hakket opp grønnsaker så godt han kunne. Det gikk ikke så fort, så Tea tok over.

Etter middagen ringte telefonen. Siden ingen andre gjorde tegn til å reise seg, gikk Tea for å ta den. ”Hei,” sa en guttestemme i telefonrøret. ”Er Thomas hjemme?” ”Ja, han er det,” svarte Tea og så på at Thomas kom løpende mot henne og telefonen. Hun rakte det til han med et sukk. Etter et minutt la han på røret og sa at han dro bort til Petter, som var en av hans mange venner, for å spille playstation. Det var ikke så langt, men stien man fulgte lå rett ved en bratt skrent. En skrent som moren og faren var unødvendig redde for at de skulle falle utenfor. De var alltid litt skeptiske når Thomas skulle gå til Petter, derfor tilbød Tea seg å følge han et stykke.

Det var kaldt ute, og frostrøyken sto ut av munnen på henne når hun pustet. Det var begynt å bli ganske mørkt også, det var kun gatelyktene som lyste opp veien. Thomas gikk ved siden av henne, hun så at han frøs under den store, svarte boblejakka. Da de gikk opp på stien ble det mørkere og det var vanskelig å se hvor de skulle sette føttene. Det betryggende lyset fra gatelyktene forsvant gradvis, og det føltes ut som en evighet før de var ned på veien igjen og hun kunne si hade til Thomas og begynne på hjemveien.

Når Tea hadde kommet opp på stien igjen, ble alt med ett mye skumlere. Hun kjente frysninger nedover ryggen, og hun hørte et knirk bak seg. Selv om hun innerst inne visste at det sikkert bare var fantasien hennes som spilte henne et puss, klarte hun ikke å la vær å snu seg for å se om det var noen der. Hun begynte å gå fortere og i noen sekunder syns hun at hun hørte en tung pust bak seg. Nå var hun ikke sikker på om det bare var fantasien hennes lenger, hun satte fart på beina og løp resten av veien hjem.

Med dunkende hjerte nådde hun inngangsdøra noen minutter senere og rev den opp. Hun sprang inn og smelte døra igjen etter seg. Det var mørkt og ganske kaldt i huset, bare en liten bordlampe lyste opp i stua. De andre var nok på butikken, tenkte hun før hun tente opp i peisen og satte seg i lenestolen ved siden av. Hun klarte ikke å glemme de nifse lydene hun hadde hørt mens hun gikk på stien. Tenk om det var noen som hadde fulgt etter henne og holdt øye med henne akkurat nå. Tenk om han bare ventet på det rette øyeblikket til å bryte seg inn i huset å ta henne! Plutselig hørte hun en lyd. Det kom fra vinduet. Hun holdt pusten og ventet på at noe mer skulle skje, men ingenting skjedde. Hun vurderte å gå bort å se, men turte ikke. Isteden trakk hun seg enda mer sammen oppe i lenestolen mens hun prøvde å tenke på noe annet. Det gikk ikke lang tid før hun fant ut at dette var umulig. Hun hadde en ekkel følelse av at noen stirret på henne, og snudde seg hele tiden for å se om hun så noen gjennom de lyse gardinene.

Tiden sneglet seg av sted mens hun satt og bet negler av nervøsitet. Tilslutt ble klokka endelig ni. Hun hadde ikke spesielt lyst til å gå tilbake til den nifse stien, men når hun tenkte seg om følte hun seg ikke akkurat tryggere hjemme heller. Hun tok på seg boblejakka og gikk ut.

Det var enda kjøligere nå, temperaturen hadde nok sunket noen grader mens hun var innendørs, tenkte hun mens hun gikk. Hun grøsset da hun så den mørke stien, og tvang seg selv til å tenke på at hun ikke var nødt til å gå så langt denne gangen, Thomas hadde sikkert kommet et godt stykke allerede og hun møtte han sikkert hvert øyeblikk nå. Hun fortsatte med kjappe skritt langs stien og etter en stund som hadde vart lenger enn hun trodde, skimtet hun en svart skygge et godt stykke foran seg. Hun tenkte at det måtte være Thomas, og ble lettet. Herfra så det ut som han sto i ro noe Tea syns var litt rart. Hun fortsatte allikevel og da hun kom litt nærmere gikk det opp for henne at det var to personer som sto der. Det ene var Thomas, det bustete håret og den store jakka var ikke til å ta feil av. Den andre så hun ikke hvem var, men personen hadde spiss nese og langt hår. Som et lyn gikk alt opp for henne, men for sent. Hun så skrekkslagent på at Thomas ble dyttet hardt i ryggen. Et panikkfylt skrik fylte luften, mens Tea så på at brorens kropp dalte ned mot bakken under.