Sakte og lydløst beveget den seg i mørket. Rolig, men farefullt smøg den seg frem på bunnen av det 2°c kalde vannet. Nå og da passerte en gammel fisk, og synet av denne voldsomme tingen på 160 meter fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans. De store lysende øynene, den gedigne finnen som gikk rundt og rundt i en pulserende takt, og ikke minst hullene på fremsiden som fikk den stakkars fisken til å skjønne at dette ikke var en vanlig fisk. Disse hullene var nemlig hull til å skyte ut torpedoer med, og denne ”fisken” var USS Neptun, en av USAs beste og mest avanserte ubåter…

Ombord på Neptun befant kaptein Mark Woods og hans mannskap på 121 menn seg. Han skuet stolt utover alt livet som skjulte seg der inne mellom stålveggene.

Sonarmennene satt med hver sin hodetelefon og lyttet etter lyder som ofte hørtes ut som fiendtlige ubåter eller store hvaler på vei rett mot dem, men som alltid viste seg å være en og annen stor og ufarlig fisk. Foran radaren satt operatørene og så etter farer i alle slags former og med alle slags intensjoner. Ved siden av dem igjen satt de som hadde ansvaret for at motoren summet lydløst, og at hastigheten og dybden stemte med ordrene fra kapteinen.

Disse mennene er det folk får høre om fra ubåter. Folk glemmer blant annet maskinistene, matrosene og de som sitter i rommene med torpedoene og våpnene. Men det er en av disse du skal få høre om nå.

17 år gamle Andrew Garnon var matros på USS Neptun for første gang dette året, nærmere bestemt i november 1961. Han hadde gledet seg enormt, og familien hans ventet stolte hjemme på den dagen han skulle komme hjem igjen som mann. Men han ante ikke hva som ventet ham der nede i Atlanteren…

Klokken var 23.20 og Andrew hadde sovepause. Det lille rommet bestod av to vegger med køyesenger og ellers et bord og et rundt vindu ut mot det evige mørket. Døra var en tykk ståldør med store bolter som hjalp til med å gjøre den vanntett i tilfelle det skulle skje en ulykke.

Plutselig vred Andrew seg fra side til side, dro av seg lakenet og begynte å pese. Svetten piplet frem ved tinningene, og et bekymret uttrykk hersket over ansiktet hans. Mareritt… Dette var det femte marerittet han hadde hatt i løpet av seks netter ombord, og de handlet alltid om det samme:

Han kunne se seg selv vinke farvel til familien sin idet han gikk om bord på USS Neptun, men da han snudde seg var han ombord i ubåten som var i ferd med å synke. Det var idet vannet gikk over hodet hans at han forstod at han var på vei til å dø. Han så seg selv synke dypere og dypere ned i Atlanterhavet med et hjelpeløst uttrykk i ansiktet mens familien sto på land og gråt. Dette var den femte gangen han hadde ”dødd”, og det føltes like forferdelig ut hver gang…

Brått våknet han andpusten og forvirret. Hvor var han? Det tok ikke lang tid før han forstod hvor han befant seg. Det mørke, fuktige rommet fortalte alt. Drypp, drypp, drypp, drypp… Vanndråper falt fra taket og ned i fjeset hans sånn som vanlig. Først ble han urolig og trodde noe var galt, men det viste seg at det bare var kondensen på grunn av den høye luftfuktigheten inne i båten og den lave temperaturen utvendig.

Snorkingen til Anthony i køya under, dundret i veggene og minnet ham om billøpet han så på i Texas en gang. Han følte seg ensom. Han ville hjem til Colorado og familien sin. Greit nok; han hadde fått seg nye venner ombord, men allikevel savnet han det gamle livet: Det å løpe omkring i åkrene, spise nyplukkede epler til du sprekker, reise til bestemor på Cherryhill og leke med lillesøsteren. Nå var han midt ute i Atlanteren på vei til Tyskland for å levere et stort antall ammunisjon. Matrosene visste ikke hvorfor, de hadde nemlig ikke rett til å få greie på noe som helst. Kapteinen var fornøyd så lenge de jobbet, og slik skulle de forbli!
”Ikke no’ tull her, nei!” som han pleide å si…

Andrew frøs, for teppet lå på gulvet og lakenet var fuktig. Puta var for tynn og madrassen hard som stein. Han undret seg over hvordan noen av de andre guttene klarte å sove. Han fant ut at det ikke lenger var noen vits i å prøve å sove, så han hoppet ned fra sengen og ble møtt av det iskalde gulvet. Med ett reise alle hårene på kroppen hans seg, og tennene hans hakket i ett sett. Han kastet på seg matrosuniformen og tuslet bort til speilet. Han ble møtt av et trøtt og livløst fjes som tydeligvis snart trengte en barbering. Han stirret inn i de store blå øynene mens han rufset til det sorte håret som sto til alle kanter etter en natt med lite søvn. Han pustet oppgitt, og bestemte seg for å ta en tur opp til kommandorommet og titte, siden han ikke hadde annet å gjøre.

Han åpnet den tykke døra, og med det samme knirket den så høyt at han var redd ham ville vekke de andre guttene. Lyden minnet ham om en grav som ble lukket… Han ristet av seg den gufne følelsen og begynte den lange turen opp til kommandorommet.

Først måtte han gjennom en lang gang som var 15 meter rett frem. Gulvet var dekket av store stålrister, og gjennom disse kunne han se ned til maskinrommet. Svette mannskropper løp frem og tilbake og ropte til hverandre. Slikt kaos som det var der nede nå, hadde han ikke sett før, så han regnet med at strømningene var sterkere i vannet denne natten. Han passerte matsalen hvor han så kapteinen sitte og gumle på et kyllinglår. Fettet glinset rundt munnen til den tykke mannen idet han tok nok en bit av det saftige kjøttet. Han kunne se hvordan det lyse kjøttet satte seg fast mellom fortennene hans.
”Æsj, den grisen,” tenkte Andrew, ”som om han ikke har fått i seg nok fett allerede!”
Det at kaptein Woods satt der inne og spiste den stakkars kyllingen så uappetittlig, var en befriende følelse. Nå kunne Andrew trygt gå til kommandorommet uten at Woods oppdaget ham. Kapteinen ville nemlig ikke se alminnelige fattiggutter, som kom hit for å tjene penger, inne på det han kalte ”Det aller helligste”.

Litt etter var han fremme. Han åpnet forsiktig døren, og tittet storøyd inn. Han hadde aldri sett så masse knapper og skjermer i hele sitt liv! Langs veggene var det data etter data, og folk satt dypt konsentrert på hver sin plass. Piping og tasting var de eneste lydene han kunne høre. Plutselig ble han avbrutt av noen som ropte på ham.
”Andrew, kompis! Kom bort hit en tur a’!” Det var Steven Norris, en av kompisene hans som ropte. Steven var den som studerte været på overflaten og hvordan det kunne påvirke dem under vann. Andrew nølte ikke og gikk måpende bort til ham.
”Det er litt av et sted, hva?” spurte Steven idet han tok en slurk av kaffen sin. Andrew nikket og kikket nysgjerrig på værkartet han hadde oppe på skjermen. Bildet viste flekker som beveget seg konstant, og han regnet med at dette var skyer.
”Steven,” sa mannen som satt ved siden av ham, ”jeg tror ikke det er så lurt at den guttungen er her inne. Hvis kaptein Woods får greie på det, så vet du hva som skjer…” ”Nei da, ta det med ro,” svarte Steven, ”han får aldri greie på det!” Andrew prøvde å ikke bekymre seg for det, og tenkte at det var lurt at han kom inn på at annet samtaleemne.
”Hvorfor er disse flekkene så urolige, Steven?” spurte han og pekte.
”Vel…” svarte han med en anelse angst i stemmen, ”Det er storm på overflaten. Cirka 10 meter høye bølger, pøsende regnvær og kraftig vind. Det er mulig at vi vil kjenne kraftige strømninger i vannet om en liten stund, for da beveger vi oss cirka 200 meter opp. Men ta det med ro. En 9816 tonns ubåt har aldri før kommet i en ulykke på grunn av strømninger, og jeg tror neppe vi blir de første!”
Han lo fornøyd av seg selv og fortsatte: ”Hvis ikke havets hersker, Kong Neptun, er sinte på oss…”
”Hva mener du?” spurte Andrew.
”Jo, for du skjønner... Kong Neptun tror nok at vi prøver å ta over tronen hans siden båten er så stor, kraftig, smidig og ikke minst truende. Men hovedgrunnen er nok at vi har tatt navnet hans. Derfor vil han sikkert straffe oss med en storm så vi ikke skal erobre hans plass her i verden… Skjønner?”
”Du snakker så mye tull du, Steven!” sa naboen hans, men Steven insisterte at det ikke var tull. Havkongen var nemlig en dum person å yppe med…

Andrew ble urolig så Steven prøvde å få ham på bedre tanker. ”Ta det rolig, gutt, det går bra! Ikke glem at du har et av USAs beste mannskap og kaptein her om bord!”
”Ja, en kaptein som sitter og gumler i seg kyllinglår rett før det skal skje litt alvorligere saker her!” svarte Andrew sarkastisk og fikk både Steven og naboen til å le. Plutselig gikk døra opp. Der sto kaptein Woods. ”Ikke stå her og påstå at jeg ikke gjør jobben min, gutt!” brølte han irritert ut. Det ble total stillhet i rommet. Andrew frøs til is, og idet ham svelget formet det seg en diger klump i halsen hans som bare vokste og vokste. Kapteinen trampet langsomt mot ham. Gåsehuden spredte seg utover hele kroppen hans. Nå sto kapteinen med ansiktet helt oppe i Andrews ansikt. Han snøftet mot ham og fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans. Den grusomme stanken av kyllinglår og øl veltet seg mot stakkars Andrew.
”Ja, sir?” spurte han forsiktig.
”Hva gjør du her?!?!” brølte kapteinen tilbake, ”En ussel matros har ikke noe her å gjøre!”
”Unnskyld, sir, men jeg kunne ikke styre min nysgjerrighet…” svarte han prøvende, men kapteinen viste ingen nåde:
”Fra dette øyeblikk av og til vi ankommer kysten av Tyskland skal du sitte på kottet i matsalen og skrelle poteter! Forstått!?!” ”Ja, sir, det er forstått…” svarte Andrew og kikket skamfullt ned på skoene sine. ”Steven Norris, følg ham til potetkottet nå med en eneste gang!” kommanderte kaptein Woods og dermed satte han seg ned i stolen foran radaren.

Langs veien mot potetkottet unnskyldte Steven seg for å ha fått ham i trøbbel, men Andrew visste godt at det var han selv som var skyld i hele hendelsen. De ankom matsalen og kjøkkenet, og kaptein Woods hadde selvfølgelig ikke ryddet opp matsølet sitt. Utover hele den ene benken var det sprutet fett, og beinene han hadde gnaget på, lå samlet i en haug. ”Rydde, kaptein Woods, hva er det?” sa Andrew ironisk til seg selv.

Steven fant skuffet frem nøklene til kottet, og den tykke døra ble sakte åpnet. ”Der står det 500 poteter klare til å bli skrelt… Jeg er lei for det, Andrew.” Steven virket virkelig skuffet. Andrew bad ham ikke bekymre seg for ham, for der inne hadde han alt han trengte: Poteter til frokost, lunsj, middag og kveldsmat, en mugge vann som han visste ikke kom til å bli nok til fire dager, en tynn madrass på gulvet og en diger bøtte med lokk på som var kjekk å ha når han måtte gjøre sitt fornødende. Og selvfølgelig potetskrelleren.

Døren ble lukket bak ham, og dermed satte Andrew seg ned på madrassen sin. Det var nærmest som et fengsel: Låst inne på et bittelite kott for å skrelle poteter!! Han orket ikke tanken på å begynne på de 500 potetene, så derfor la han seg heller ned for å sove. Gjett om dette skulle bli en historie å fortelle familien hjemme i Colorado!

Etter hvert sovnet han, kald og ensom. Hvert snork ga gjenklang i de kjølige veggene. En halvdød flue svømte fortvilt sine siste tak i vannmuggen og de 500 potetene sto og så dominerende ned på ham. Men akkurat da brydde han seg ikke noe om omstendighetene, for nå var han i Colorado igjen… Han løp ned engene med lillesøsteren i hånden og han kunne se hvordan de lyse flettene hennes danset i den milde vinden. Han lå ved den lille dammen i hagen med et strå i munnen og tenkte på fremtiden. Livet var perfekt, men det måtte gå videre…

Plutselig forandret den fine drømmen seg om til det samme marerittet. Ubåten var full av vann, og alle døde en våt, kald død, en etter en. Men denne gangen var det noe mer… Nå så han hva som var årsaken til tragedien. Kong Neptun, herskeren av alt hav, holdt ubåten i hånden og dro av vegger så vann fosset inn. Den 160 meter lange båten så bare ut som et leketøy når den befant seg i Kong Neptuns hånd. Tilslutt dro Neptun av USS Neptun-skiltet og tok tak i en matros. Det var ikke en hvem som helst matros, det var Andrew! Han surret skiltet rundt magen til Andrew, og dermed slapp han ham. Han fòr ned i et sort hull og han kunne kjenne hvordan vannet kvelte ham. På land sto familien og gråt over tapet av sin kjære sønn for sjette gang. Andrew døde nå for sjette gang… Dette måtte bety noe…

Plutselig våknet han av at alle potetene raste over ham. Han dundret i veggen og kjente seg plutselig så våt. Han skjønte at det var vannmuggen som hadde veltet. Alt hadde veltet mot ham!

Da gikk det opp for ham at faktisk hele båten sto skjevt. På kjøkkenet kunne han høre at tallerkener og glass gikk i gulvet, og fra gangene kunne han høre folk rope og skrike. Hva hadde skjedd? Andrew fòr opp, og begynte straks å hamre på døra etter hjelp.

Plutselig raste hele ubåten mot den andre siden, og Andrew dundret inn i veggen nok en gang. Det hele var så uvirkelig, nesten som i en drøm. Gjennom det lille vinduet kunne han se folk løpe panikkslagne rundt.

Plutselig røk et av vannrørene over hodet på ham, og iskaldt vann strømmet ned. Andrew var våt fra topp til tå, men han var glad det bare var et rør som røk, og ikke at det var et hull i skroget. Han hamret desperat på det lille vinduet og ropte som en gal, og når vannet hadde nådd ham til knærne kom endelig Anthony løpende mot døra. Han fikk åpnet døra og vannet på kottet fløt utover i matsalen. Idet han lukket døra igjen begynte han å prate som en foss.
”Strømningene i vannet presset oss mot et undervannsfjell! Vi krasjet først en gang, og rett etter ble vi slengt mot et annet fjell som en filledukke!! Jeg lå og sov, og merket plutselig at vann fosset inn i rommet vårt gjennom et hull!” ”Hva?!? Er det hull i båten?!? Da er vi jo fortapt!” svarte Andrew fullstendig sjokkert. ”Nei, vi lukket den vanntette døra. Men ryktene sier at det har gått fryktelig galt oppe i kommandorommet! Hele rommet skal være fylt med vann!!”

Andrew visste godt hva som ville skje. Hvis kommandorommet var fylt med vann ville de ikke få brukt radioen til å kontakte redningsmannskapet. Han måtte innse at alle på kommandorommet, inkludert Steven og kaptein Woods, var omkommet. De hadde ingen nubbesjanse hvis vannet fosset inn der. Men hvis de hadde rukket å kontakte overflaten før det gikk galt, hadde de gjenværende kanskje en sjanse til å overleve, men han visste at innen 3 timer ville ikke de vanntette dørene holde lenger… Da kom det iskalde Atlanterhavsvannet til å fosse inn som i en eksplosjon, og da var alle fortapt. Men han visste også at redningen aldri ville klare å komme dit i tide i det uværet som herjet over vann. Han måtte bare innse det; han var høyst sannsynlig fortapt…

Han ble stående måpende og redd i matsalen. Viten om at han aldri igjen kom til å få danse i engene med lille Amy, holde rundt kjæresten sin eller møte bestemor på Cherryhill var helt uvirkelig. Viten om at han om ikke lenge ville flyte rundt i ubåten død… Han syntes død var et sterkt og mektig ord. Det var ordet som fortalte at du ikke lenger skulle få bevege deg, snakke, tenke eller drømme. Ordet som fortalte at du ikke eksisterte lenger, kun skallet av den en gang så flotte gutten. Ordet som var så livløst og som fikk han til å gruble på om det virkelig var noe etter dette livet. Ble han en engel i himmelen? Ble han gjenfødt som en sau? Ble han rett og slett til ingenting? Ville det eneste som var igjen av han kun bli et kors som symboliserte at han en gang hadde levd? Ville han da altså forbli i en hel evighet i mørket? Død…

Plutselig gikk strømmen og alt ble mørkt. Han kunne høre hjelpeløse rop. Rop som glødet av liv. Rop om å få slippe unna døden. Var det Kong Neptun som var skyld i alt dette? Var dette hans hevn? Var han virkelig så hjerteløs? Andrew ergret seg over at han ikke hadde fulgt bedre med i timene om gresk mytologi. Han listet seg frem og prøvde å ikke tråkke på noen knuste tallerkener så han skadet seg, men det var jammen ikke lett i dette mørket.

Han kom seg ut i gangen hvor de fleste andre satt. De lyste med fyrstikker og lightere. Alle visste hva som ville skje og at det ikke var noe vits i å kjempe. Alt de kunne gjøre var å vente. Uttrykkene i ansiktene deres fortalte at de var redde og følte seg helt fortapt. Noen gråt og andre holdt rundt hverandre og fortalte hverandre om de fine stundene i livet deres. Andrew satte seg ned ved Anthony som varmet seg med fyrstikkene sine. ”Det er på dager som denne jeg er glad for at jeg røyker!” sa han i et mislykket forsøk på å få forsamlingen til å le. Andrew frøs på grunn av det kalde vannet inne på potetkottet.

Plutselig braket det kraftig i døra inn til det vannfylte soverommet til Anthony og Andrew. Han forstod straks at båten ikke var så bra og så avansert som kapteinen skulle ha det til, for den døra kunne briste når som helst! For å få folk til å tenke på noe annet, begynte Anthony å synge ”We shall overcome” og alle sammen sang med. De snufset, hakket tenner og sang, og det hele ga dem håp. Håp om at de virkelig skulle overvinne Kong Neptun og hans planer.

Med ett stoppet Andrew å synge. Han kom til å tenke på drømmen. ”At jeg har vært så dum!” tenkte han, ”Drømmen har varslet meg om hva som ville skje! Den varslet meg så jeg kunne si i fra til kapteinen om hva som ventet dem så de kunne styre unna!! At jeg har vært så dum! Men nå er det for sent… Min dumhet har straffet meg… Jeg har ledet hele mannskapet inn i døden. Jeg fortjener virkelig ikke å leve…”

Akkurat idet de sang siste strofe av sangen braket det enda høyere i døra, og plutselig brast den. Vann fosset inn, og med en enorm og enestående kraft ble alle sammen slengt mot veggen. Ingen hylte, ingen skrek. Ingen panikk. De var forberedt. Forberedt på det tragiske, forberedt på døden. Mens Neptun og havets krefter skylte livet ut av hver eneste mann i rommet, syntes Andrew at han kunne høre at sangen fortsatte og fortsatte, om og om igjen… Lyden blandet seg med lyden av at luftboblene fòr opp gjennom vannet og bar med seg de siste små bitene av liv opp til taket. Andrew fløt nedover.

Han kunne se hvordan flere av de andre guttene fløt omkring døde. Var de virkelig døde allerede? Han kunne ikke begripe det… Hvordan kunne livet virkelig ende så brått…? Andre kavet seg opp mot taket i håp om å få trekke inn sitt siste åndedrag, men Andrew visste godt at de var fortapt, akkurat sånn som han. Hele livet hans passerte forbi ham i revy; Den gangen han husket i husken faren hans hadde laget i epletreet, da moren og faren så stolte så på hans første fotballkamp, da lillesøsteren ble født, smilet til kjæresten sin og bestemoren som så trist hadde sagt farvel til sitt eldste barnebarn før han reiste ut i verden. De visste ikke hva som ventet han der nede. Nei, de visste ikke at deres kjære Andrew var i ferd med å forlate dem for alltid, kun 17 år gammel…

Vannet rundt ham var iskaldt, og han klarte ikke tenke klart lenger. Det å holde pusten og ikke slippe døden inn var uutholdelig. Nå var han klar for at døden skulle hente ham også. Han innbilte seg at det hele var hans feil og om han måtte ta imot straffen. Han pustet inn det iskalde vannet og han kjente hvordan det stakk i brystet, som at tusen nåler av is ble stukket inn i ham. Han hikstet svakt en siste gang, og dermed var alt liv borte. Alt som var igjen av den en gang så glade gutten full av livsglede og mot, var kroppen. En blek, kald og livløs kropp som sakte fløt mot bunnen med et forskrekket uttrykk i ansiktet.

Aldri mer skulle han få danse på engene, aldri mer skulle han få holde rundt kjæresten sin, aldri mer… Bare på grunn av Kong Neptuns ondskapsfulle planer for denne uværsnatten…