De store snøkjerringene laver ned, du gruer deg. Snøen dekker veien med et tykt lag, og snøfreseren står og venter på deg. Du vet at snøen må bort, men varmen fra peisen holder deg inne. De kommer kanskje snart, så nå må du.

 

Den starter ikke, du slår og sparker i sinne, men hva hjelper det? Dette som skulle være en stille og rolig avslapnings dag. Du har huset helt for deg selv, etter at påska nå har begynt og resten av familien er på Las Palmas. To dager alene, dette er den beste ferien jeg har hatt, tenker du lykkelig. Hvorfor skulle nå all snøen ødelegge det hele? Endelig starter ruklet og du er igang.

 

Snøen dekker deg, enda du bare har gått fra traktoren og inn. Matvarene står på bordet sammen med øl, sprit og rødvin, de roper etter deg som om de vil deg noe. Klokka er seks. Du har enda god tid.

 

Kulden er stikkende, ovnen er snart glorød, men du fryser. Musikken dundrer rund deg for å dempe alle de merkelige lydene i dette gamle huset. Du føler at det er noen der, men huset er jo tomt. Humøret stiger etterhvert som vinflaska tømmes. Syngende og dansende tar du fatt på salaten. Gryteretten står alt og putrer på ovnen, bordene er dekket og du er pyntet. Blodet fosser utover de grønne bladene. Du fordømmer kniven idet du løper ut på badet. Kuttet er ganske stort, men litt sårpulver og tubegas gjør underverker. Smerten er stor, men du kan jo ikke ta smertestillende etter all vinen. Bøtte og fille blir funnet frem for å tørke opp blodet. Vel inne på kjøkkenet er blodet borte. Salaten er ferdig kuttet opp, og golvet glinser vått mot deg. Med store, redde øyne speider du rundt deg. Hvem har tørket opp? Det er ingen der, men følelsen din av at noen betrakter deg er ekte. Det iser nedover ryggen din, hodet ditt skaller nesten i taket når klokka slår sju.

 

Lettelsen er stor når de første banker på døra. Du tar imot gavene og gratulasjonene med et stort smil, ingen kan se at du for bare minutter siden var pissredd.

 

Stemningen er stor, dere er til sammen 18 stykker. Du er glad over a så mange gadd å komme, for du har ikke akkurat vært deg selv i det siste. De skryter over at maten er god, men drikka er jo aller best da. Andrè sitter på andre enden av bordet, rødmen stiger når dine øyne møter hans brune, snille øyne. Han er høy, mørk og en morsom person, som får alle i godt humør, inkludert deg. Dere bærer restene av "middagen" inn på kjøkkenet. Du ser deg forundret rundt, alt godteriet er hatt i boller, juicen og brusen er satt fram. Frykten kommer igjen krypende. Hvem har gjort dette? Ingen andre ser ut til å merke noe. "Er noe galt?" Spør en varm stemme bak deg, mens en stor sterk hånd stryker deg over ryggen. "Nei, jeg tror da ikke det", svarer din skjelvende stemme, mens du snur deg brått mot ham. Du prøver å dempe både opphisselsen og redselen idet du ser på han. Han får deg til å le, med en av de tusen vitsene.

 

Lina og Kristoffer er alt godt i gang i den andre enden av stua. Musikken er rask og munter. Noen danser ukontrollert rundt. Øynene dine ser uklart og du snubler, det har snart blitt nok å drikke. Alle er delevis drita. Ingen vet helt hva de egentlig gjør. Kine er den første som spyr, hele dassen er dekket med spy. Bare tanken på at du må vaske får deg til å spy. Andrè hjelper deg.

 

Festen går sin gang, noen spyr andre hjelper til og passer på, noen danser og noen kliner, noen spiller kort og får et hysterisk latter anfall. Andrè og du danser rolig og tett sammen til den raske techno musikken. Dere glir sammen til ett, han kysser deg ømt. Plutselig skvetter du tilbake med et lite skrik, han ser forundret på deg. Du peker mot veggen, han ser uforstående på deg. Du sverger på, at en kjempe av en edderkopp nettopp satt der.

 

Dere går bort til Therese som sitter alene ved bordet. Fanget hans er varmt og mykt. En ny drink blir blandet. Du fører glasset mot munnen og ser med ett ned i det. Den blodrøde fargen på innholdet gjør at du kaster det fra deg med et skrik. Glassets skingrende lyd idet det når gulvet får andre til å komme. "Hva er det med deg i dag?" Spør han . "Du skvetter jo for ingenting". Du har ingen svar, bare klamrer deg til hans trygge favn.

 

Skyggene kommer nærmere og nærmere. De jamrer seg som om de har vondt. De sirkler deg inn og kommer tettere og tettere i en underlig dans. Du kjenner stanken fra dem, men kan ikke røre deg. De er overalt….

 

Du skvetter opp med et hyl. Pulsen din nærmer seg stygt 200 og du skjelver som et ospelauv. Andres nakne kropp og myke stemme trøster. Han er urolig og forstår ikke helt hva som skjer. Flere har våknet. Det er ikke mange som husker noe fra de siste timene, men stua forteller alt. Den ser ikke ut, spy, øl, sprit og potetgull ligger om hverandre. Det frister ikke akkurat og rydde. "Hvem har vært så elskverdige å rydde på kjøkkenet?" Roper du ut til de andre. "Jeg kan da umulig ha vært SÅ full", svarer en av guttene. Skrekken kommer igjen krypende. Den brer seg opp beina som en isende kulde. Alle går opp til den andre stuen. Hodene verker og magene vrir seg.

 

En bil kommer og de får det travelt med å finne sine ting. Andrè gir deg et godt langt kyss, og du ønsker at han kunne bli.

 

Du står på den snødekte trappa alene, alle har gått, bare oppvasken er igjen. Du orker ikke ta den nå, så du setter deg ved dataen med et spill som du blir avhengig av.

 

Det begynner å bli mørkt ute. Tiden er inne for å ta oppvasken. Du har lyst til både hyle av glede og redsel. Stua, badet og soveromma er skinnende rene. "Hvor er du? Hvem er du? Hva vil DU MEG?" Skriker du gråtende ut. Med et spiller det ingen rolle for deg hva som skjer. Alt er bare rot i hodet ditt uansett. Du føler noens nærvær, men kan ikke se den. "Du kan ikke ta fra meg min siste dag", roper du inn i et skap.

 

Du lager deg litt mat og ser på tv, men du har ingen ro til å sitte stille. Du går rastløst fra rom til rom på leting etter noe, uten å vite hva det er. Du bestemmer seg for å legge deg.

 

Hånden din skjelver, sminken blir helt mislykket, men det spiller ingen rolle for dette er siste gangen du gjør det. Kniven ligger blank ved siden av deg og du har bestemt deg. Plutselig kjenner du et spark inne fra magen. Ømt kjenner du på den lille kulen på magen. Viljen din til å gjøre det er ikke lenger så sterk. Du ser på kniven. "Det kan vente til etter jeg har sovet litt, ikke sant lille venn", sier du ut i mørket.

 

Skyggene kommer igjen mot deg. Alt er så virkelig. De synger og danser som om det hele er et ritual. De kommer nærmere og nærmere. Du sitter fast, får ikke rørt en finger. De blanke knivene deres lyner i mørket, de er alle kledd i svart og stinker. En smerte fra armene skjærer igjennom deg. Du skriker og vil ut av dette marerittet. Det holder deg tilbake. Etter mye strev får du opp øynene, men du greier ikke fokusere på noe. Du hører det knirker i det døra går igjen. Alt er skya og smertene fra armene jager gjennom kroppen din. Til slutt greier du å løfte armene og se på dem. Blodet renner fra dem, du greier ikke holde øynene oppe. "Nei, nei dette kan ikke ha skjedd", hulker du. "hvem har gjordt dette….", smerten hindrer de svake leppene å røre seg, alene i en blodig seng ender dine dager. Gjennom vinduet beundrer en mann sitt verk.

 

Foreldrene finner ditt døde legeme. Det er ingen som lurer på hva som har skjedd. Politiet sier at du har tatt selvmord. De spør seg ikke engang om noe annet. Rådgiveren på skolen din støtter fult under denne teorien, når hun forteller om den fortvilede gravide og voldtatte jenta hun hadde snakket med. "Hun var i stand til å gjøre alt", sier hun til politiet. Du er død og ingen bryr seg nok til å finne ut hva som egentlig hendte..