Dagen alle har vært så spente på er kommet. Frøken Stordal kommer inn med en mørkhudet gutt kledd i blå olabukse og rød jakke. Han ser ganske så liten ut til å begynne i sjuende klasse, men det lange håret får han til å virke lengre. Han presanterer seg som Rasmus Ivanov, slenger litt på det mørke håret og går til plassen ved siden av Ann-Kristin. Han setter seg ned og tar av seg de firkantede brillene mens alle følger med hver eneste bevegelse.

''Nå må vi ikke stirre sånn alle sammen'' spruter det ut fra den lille kjeften til Frøken Stordal. Hun er spinkel og veldig lav, men munnen kan representere hele henne. Den går i ett, og er noen ulydig blir det nok så mange banneord som kommer ut, samt en halv liter spytt. Ingen liker å snakke på tomannshånd med henne, heller ikke jeg.

''Da tenker jeg vi tar pause, så kommer vi inn igjen når skoleklokka ringer.''

Frøken Stordal smiler med de gule tennene sine, tar opp norskboka og går ut gjennom døra. Alle går bort til Rasmus, men ikke jeg. Jeg var ikke så populær da jeg kom til skolen i femte klasse. Det er vel fordi han er fra Sør-Korea, tenker jeg. Jeg lukker penalet og ser at Emma vinker meg ut til gangen.

''Vil du værra me', så heng på!'' Emma løper ut med en fotball i den ene hånda og en drikkeflaske i den andre.

Været ute er ubeskrivelig deilig. Alle jentene går i korte skjørt og holder på med vannkrig, men ikke Emma. Hun spiller alltid fotball med guttene, men det gidder ikke jeg. Hun går aldri i skjørt og banner alltid veldig mye. Mamma sier hun snakker ''guttete'', og at hun kommer til å klippe håret sitt kort å gå i dress når hun vokser opp. Mulig det, siden hun hater kjoler.

''Janne, skal vi gå en tur i det fine været?'' Ingrid smiler til meg og tar et hardt grep i hånden min. Vi går nedover til huskene og setter oss litt lengre inn blandt de høye trærne. Etter litt hører vi noen gutter diskutere, og noen hever stemmen sin veldig. Ingrid og jeg smugtitter igjennom buskene.

''Det er Bendik og gjengen.'' Sier Ingrid til meg. Jeg kan jo se det, men hva de gjør, får jeg ikke med meg. ''Er ikke det der han nye gutten, Rasmus eller no'?''

Ingrid peker på gutten med rød jakke.

Jeg strekker meg lengre bort for å se, og det er Rasmus, men han ser ikke så glad ut, men beskymret og redd. Jeg får ikke med meg så mye, bare at Kjartan tar opp noe fra baklommen.

''Hva tar han opp?'' spør jeg Ingrid som stirrer på dem med store øyne.

''Janne, vi må hente Frøken Stordal!'' Jeg dytter bort Ingrid og ser gjennom det lille hullet i den brungrønne busken. Det ser ut som at Kjartan truer Rasmus med noe, men jeg greier ikke å se eller høre hva. Diskusjonen blir høyere og da kommer Espen med en skremmende setning.

''Gjør du ikke som vi sier, skal jeg kutte deg til du blør i hjel. Og etterpå skal jeg ta morra di!'' Rasmus blir holdt inne i en sirkel av fem gutter på hjørnet av skolebygget. Ingen kommer til å oppdage dem der og ikke kjangs om jeg og Ingrid går ut av buskene og blir vitner til det som skjer.

Jeg trekker meg litt tilbake, og i det jeg gjør det, skriker Rasmus det høyeste han kan.

''De stakk han!'' Ingrid snakker veldig høyt, og guttene ser mot busken.

Vi løper så fort vi kan ned til skolegården, og i det jeg løper ser jeg et glimt av Rasmus som ligger hjelpesløs på bakken med kniven i magen.

Etter friminuttet sitter alle inne bak pultene, men Rasmus er ikke til å se noen steder. Frøken Stordal spørr alle elevene om hvor han er, og jeg får en klump i halsen.

''Han er ny, kanskje han har gått seg bort?'' sier Kjartan med en ekkel stemme.

Ingrid ser ikke på meg i det hele tatt. Jeg kan føle kvalmen smyge seg gjennom min usikre kropp, og jeg føler meg ikke vell. Rasmus kommer jo til å dø, tenker jeg. Tårene mine begynner å legge seg tett i den vide øyekroken min, til en renner ned. Jeg skjelver på beina mine og er nødt til å reise meg å fortelle alt.

''Han ligger bak skolebygget, blødende fra et knivstikk i magen!'' Hyler Bendik.

Han gråter og gråter, greier ikke å stoppe.

Frøken tar han med inn til rektor, der Bendik blir sittende mens fire-fem lærere løper med all slags legekofferter til hjørnet der det skjedde. De andre guttene blir bedt om å gå rett ned til politikontoret i 1. etg, der Bendik nå sitter ved siden av en politibetjent. Espen sender Bendik et rasende blikk som sier at dette skal han få svi for. Deretter hvisker han at ingen liker tystere.

Frøken Stordal har tilkalt ambulanse og sammen med de andre lærerne har hun lagt tepper rundt Rasmus og lagt hodet hans på historielærerens myke genser. Foreldrene til Rasmus blir ringt opp og kommer etter bare tre minutter. Ambulansefolkene skal løfte lille Rasmus oppå en båre, men blir bare stående å se på hverandre.

''Han er død, Fru Ivanov.'' sier en av dem og ser på moren til Rasmus.

Når de tar av teppene legger de merke til alle arrene på magen og lårene, og løfter han forsiktig opp på en båre. Foreldrene til Rasmus, Herr og Fru Ivanov er helt stille.

''Jeg er så lei meg'' kommer det ut av den nå ganske tomme og tørre munnen til Frøken Stordal. ''Det behøver du ikke å være,'' svarer Fru Ivanov. ''Han er på et mye bedre sted nå.'' Hun smiler og gråter en tåre. Det ikke en trist tåre som det er til meg og alle barna som står og ser på, men en gledeståre.

''Gutten min er endelig fri.''