Smerten svir, bare litt til og alle smerter og bekymringer vil forsvinne. Men så lett er det ikke, litt til kan innebære hva som helst. Å skulke på skolen, å gå bort fra dine venner, å løpe litt mer i gymme eller kanskje skrive den siste linja i en stil. Men det kan også være et lite kutt og alt er over.

Skoleveien var lang, tung, og sist men ikke minst, grusom for Norah. Hver eneste dag frem og tilbake fra skolen ville ennes blå øyne felle tårer, hennes musebrune hår ville bli møkkete av mold, og klærna som klamret seg inntil den sykelige tynne kroppen ville aldri være rene. Norah hadde nesten ingen venner, bare Silje. Men hun gikk på en annen skole og hadde ikke mulighet til å hjelpe henne fra den grusomme skjebnen som ventet henne.

Det var torsdag i første time, og som vanlig satt Norah på bakerste rekke ved vinduet. De hadde mattetime og æreren stod opp ved det nye katateret, som de hadde fått forrige uke, og forklarte brøk med ulike nevnere og hvordan man kunne gjøre dem like. Men Norah var opptatt med noe annet, hennes tanker var på når det var den rette tiden å gå på toalettet....

På en side gruet hun seg men på en annen side gledet hun seg til å være fri. Fri fra alt presset, fri fra alle som mobbet henne, fra fra alt! Klokken slo 09.01, bare 9 minutter igjen, hun va så nervøs. 09.06, det var nå eller aldre! Inne i seg selv sa hun "NÅ!" Og sprang ut idet klokka ringte. Norah sprang inn på toalettet og til det borterste avlukket og låste døra etter seg. Der satt hun og pustet tungt og stirret på de grønne flisene på veggen. Flisene va dekket med skrift og signaturer som f.eks. "jeg elsker Ola." og "Gunn var her." Hun stappet hånda i lomma si og fant noe frem. Det var et barberblad.

Hun satte seg ned på gulvet, pustet dypt inn og skar et lite kutt på armen, blodet ble synlig. Et kutt til, blodet strømmet på og bekymringene falt på gulvet som bloddråper. Det var en fantastisk opplevelse å ha kontroll over sin egen angst og smerte. Et kutt til og enda flere! Nå var hånden hennes rød, hovven og blodig. Hennes hvite topp var blitt rød. Det var dype kutt, men ikke dype nok, mente Norah. Hun pustet gjennom nesen som om det var hennes siste pust. Døren til avlukket gik opp, ei jente hylte og alt ble svart.

Norah svevde, hun følte ingen smerte, ingen bekymringer, ingen følelser unntatt følelsen av å være fri.

Hun lå der på gulvet på jentetoalettet, det var helt stille. Jenta som hadde vært der var borte, men det kom flere folk, og helsesøster Anne hadde ringt etter ambulanse. Men det var for sent for Norah. Norah var borte for alltid, hun var endelig fri!

Begravelsen fant sted i uka etter og der talte Silje, Norahs eneste og beste venninne.

"At noe slik skal kunne skje er ikke rettferdig," begynte hun. " Jeg vet at hun hadde det vanskelig i livet og kanskje har hun det mye bedre der hun er nå." Silje fikk klump i halsen og en tåre falt ned fra hennes røde, hovne øyne og traff talen hennes, rett på ordet Norah, som ble uklart. "Nå," fortsatte hun, "Nå er hun endelig fri, fri fra alt denne verdenen kan tilby, og fri fra dere. Det er en grunn for at Norah ikke er her med oss idag, og det er pågrunn av de stygge kommentarene og de onskapfulle blikkene noen gav henne. Ja, det er på grunn av de som mobbet henne. La henne få vite at dere ikke mente det, la henne få vite at dere tenker

 på henne. La henne få høre et unnskyld...." "Norah, vi savner deg og vi vil treffes igjen en gang... Men ikke enda.... Ikke enda!"