Han kom for seint. Igjen. Satte seg ved en ledig pult og ventet på de syrlige kommentarene fra zombiene rundt ham. ”Du er sein,” sa læreren, og gjorde ikke skjul på anmerkingen hun skrev ned. Han stønnet. La hodet i hendene og så ned i den maltrakterte pultplaten. Den var hakkete, fæl og full av klodrerier fra minst ti generasjoner elever halvt kjedet til døde. ”SPELL NO CREEDENCE, Guns N roseS, Kristin er ei hore, Hold my breath as I wish for death, Brenn i helvete Alex og Kristin er like mye hore som deg, Anita” prydet platen, sammen med diverse groper gravd ut av passere. Han lot fingrene gli over den ru overflaten og drømte seg bort. Han ble brutalt skjøvet tilbake til virkeligheten da læreren kom bort og skulle se hva han drev med. ”Du har ikke tatt opp penalet.” Ordene ga gjenlyd i den trøtte hjernen hans. ”Nei det har jeg ikke,” svarte han, i mangel på noe bedre å si. Hun hmm-et, satte seg vet kateteret og skjulte ikke denne anmerkningen heller. Noen bak ham lo.

Den lange, urinstinkende korridoren til gymsalen lot skrittene hans gi gjenlyd. Han gikk sakte, ville hale ut tiden så lenge som mulig, orket ikke tanken på dobbelttime med helvete. Noen sprang forbi ham, kastet matrester på hverandre, ropte ting. Han ga faen. Han stod foran døra til guttegarderoben. Banket på. Håpet mobbingen for en gangs skyld ville komme ham til gode. ”Slipp meg inn!” ropte han med påtatt fortvilelse. ”Næhæi, du er så homo!” ropte en eller annen innenfra. ”Plis a! Slipp meg inn!” Han hørte latter. Dro på stemmebåndene. Snudde. Gikk med raske skritt ut av gymsalen.

Den kalde vårbrisen virvlet opp det svarte håret hans så det stod alle veiene. Han smilte for seg selv. Helvete var unngått for denne gang. Han satte seg på en benk som grenset til gjerdet som rommet basketballbanen. Det var ikke en sjel å se i mils omkrets. Stillferdig dro han fram en skisseblokk fra sekken sin, deretter penalet. Bestemte seg for et motiv; den kalde blikkboksen han akkurat hadde kommet utfra. Skolen. Smilte mens han fikk den til å se enda mer ut som et helvete enn den gjorde. Endre likte utfordringer.

”Hey, driver du med a?” spurte en stemme. Han så opp, og fikk til sin store kjærlighetssorg se Anja, en jente i paralellklassen hans. Et levende afrodisium. Han smilte og tenkte på at hun hatet ham. Hvorfor brød hun seg? ”Jeg tegner skolen,” svarte han matt. Hun satte seg ved siden av ham og stirret ned på den halvferdige skissen. Han snuste inn parfymen hennes. Hadde han funnet den parfymen i en butikk, hadde han kjøpt den og sprayet rommet sitt med den. Hun smilte og flyttet det lange brune håret bak ørene, og blottla et par røde sår med hver sin ring i. ”Har du piercet ørene?” spurte han. Hun smilte bredere og nikket. ”Gjorde det selv i går. Med en sikkerhetsnål.” Han smilte også, nikket. ”Du steriliserte den, ja?” spurte han. Hun så ut som et spørsmålstegn. ”Renset den, mente jeg.” Hun ristet på hodet. ”Er det farlig?” spurte hun. Han ristet på hodet og dro på skuldrene. Ville le av henne, men latteren kom ikke fram. Hun tullet selvfølgelig. Det skjønte enhver idiot. Anja hadde sjuk humor. ”Var du på Åge sin fest på lørdagen?” spurte hun og lot fingrene gli gjennom håret. Han stirret på henne. ”Nei,” sa han. Hun smilte ikke lenger. ”Åja.”

Endre visste hva som hadde skjedd på festen. Anja hadde visstnok gått inn på rommet til Åge. Sammen med Åge. Mange sa de hadde hørt lyder. Som for å bevise dette, satt Åge ved siden Anja i matfri. Han bannet inni seg da han så det. Men han kunne jo ikke klandre henne. Hvem likte et utskudd som ham, som likte å skrive dikt, spille gitar og tegne, som gikk i klær som enten så ut som de var fra loftet eller garderoben til Marilyn Manson? Stygg var han også, i hvertfall syntes han det selv. Likevel fikk han seg ikke til å være annerledes.

Han gikk forbi henne i korridoren, som vanlig omringet av venner og gutter og andre folk som syntes han var en dritt. Hun stirret på ham, så nesten trist ut et øyeblikk. Deretter snudde hun seg mot Lene-Kristin, bestevenninnen. Endre visste at Lene-Kristin hatet ham like mye som alle de andre vennene til Anja. Han gikk inn på kunst og håndtverken, tett etterfulgt av Anja og gjengen hennes, kjente den mugne luften slå mot seg. Satte seg ved fellesbordet og så på henne, der hun satt og lo av Joakim, som hadde tvinnet en tråd mellom fingrene og nå satt fast i den. Joakim var en idiot. Endre tegnet en alv. En kvinnelig alv, med øyne som skinte i lyset fra en usynlig måne, og tydelige former under en vakker kjole av magisk stoff. Hadde han gitt den noe navn ville det blitt Anja. Han kunne bare tegne Anja, hvis han først skulle tegne noe menneskelignende. Han håpet ingen ville se hvem det var. ”Hehe, det der ligner nesten litt på Anja, jo!” sa Truls, som satt ved siden av ham. ”Det er ikke Anja, det er en alv.”

Marilyn Manson stirret ned på ham fra skråtaket. Cradle of Filth overdøvet lyden av foreldrenes krangler ovenpå. Her i kjellerstua var han trygg for dem. Han var nesten fornøyd nå. Likevel var vissheten om at livet hans gikk i dass ganske overtrengende. Han slo av cd-spilleren og stirret ut gjennom det lille vinduet øverst på veggen. Han satte seg ned i senga, og dro fram gitaren. Spilte vekk frustrasjonene mens han prøvde å ikke tenke på Anja, eller resten av verden, for den saks skyld. Han gikk gjennom mulighetene. Han kunne ta seg sammen på skolen, prøve å få mer selvtillitt, spørre Anja om hun likte ham, og ha på seg normale klær. Han lo. Det ville aldri skje. Aldri. Tonene spratt ut av gitaren som tårer, og han kjente varme elver langs kinnenene. Ingen ville merke forskjell, han hadde allerede laget svarte elver av kajal fra øynene og ned til munnen. Svart øyenskygge rant nedover kinnene hans og stoppet i den svartmalte munnviken der de trengte inn og smakte salt. Tonene til sanger om umulig kjærlighet og ødelagte liv og et utskudd som kom til å dø i ensomhet fylte rommet, og en slags aura av trøst oppstod. Tre dunk i taket satte en stopper for

trøsten.

”Slutt med den hælvetes gitaren da!” farens stemme dundret i veggene. Endre puttet gitaren under senga og la seg ned. Lot tårene trille nedover tinningene. Tenk om Anja hadde sett ham nå. Da ville hun sikkert ledd enda mer enn hun gjorde allerede. Han forestilte seg henne ved siden ham i sengen, akkurat nå. At hun lå i armkroken hans mens han holdt rundt henne. Han smilte for seg selv.

”Endre, hva er ball ubestemt form flertall?” spurte en sint norsklærer. En trøtt Endre svarte tilbake at det var ”baller”. Klassen lo. ”Jah, det er sånne du liker å se på når du ronker, ikke sant Endre?” ropte Joakim. Klassen satte i et latterbrøl uten like. ”Homo!” ropte fotballguttene, slo nevene i bordet tre ganger, og gjentok ordet. Endre ville forsvinne. Verst av alt var at Anja satt sammen med dem. Han turde ikke sjekke om hun lo sammen med de andre. Stirret ned i SPELL NO CREEDENCE som om det skulle gjelde livet. Læreren brydde seg ikke. Håpet var ute. I neste time skulle han skulke, dra hjem og sette en stopper for dette.

Han satt på bussholdeplassen og forestilte seg en ustoppelig elv av blod fra håndleddene sine. En elv som ville gjøre verden til et bedre sted. Et sted uten ham. ”Endre!” ropte en velkjent stemme bak ham. Han snudde seg og smilte trist. ”Ikke bry deg om dem der inne!” sa Anja og hev etter pusten. Hun hadde løpt etter ham og satte seg nesten oppå ham på den lille benken. ”De er noen drittsekker. Ikke hør på dem.” Hun tok hånden hans. Han lot blikket gli over henne, over hånden hennes i hans, visste ikke hva han skulle si. Han ga opp skuespillet, og lot masken falle. ”Det er ganske vanskelig når man får høre at man er homo og satanist og frik og syrehue hver eneste dag og ikke vet hvordan man skal stoppe det. Heldigvis har jeg funnet en løsning,” mumlet han med en tung klump i halsen. Det glade og livfulle ansiktet hennes ble plutselig grått, trist og alvorlig. ”Ikke tenk på det en gang, Endre.” Hun så ham dypt inn i de mørke øynene hans. Han stirret inn i hennes grønne. Han så en smerte der han aldri hadde trodd en så vakker alv kunne ha. Han strøk det mørke håret hennes vekk fra øynene og lot fingrene gli over de myke kinnene hennes. Leppepiercingen hans traff hennes glossy, rosa lepper. Han lot hendene gli nedover ryggen hennes mens tungen hans forsiktig gled rundt hennes. Hun smakte sjokolade.

En svak buldring ble høyere og bussen stoppet foran dem. Han trakk seg vekk fra henne og lo da han så at leppene hennes nå var delvis svarte. ”Vent, jeg blir med deg hjem!” sa hun, og dro ham i jakkeermet. Han ristet på hodet. ”Du vil ikke hjem til meg. Pappa er alkoholiker, så...” Hun nikket forstående. Han snudde seg og skulle til å gå opp trappa, mot den utålmodige bussjåføren. ”Anja...” sa han. Hun nikket. ”Skjedde det noe mellom deg og Åge på lørdagen?” spurte han. Hun smilte påtatt. ”Ja, det kan du skrive opp. Han la seg oppå meg, jeg dyttet ham vekk og gikk ut derfra, og han løy til alle om at vi hadde knulla,” svarte hun. Han sukket, ville helst rope av glede, holdt det inne. ”Hadet,” sa han, og gikk inn i bussen. Han satte seg på et sete som vendte mot skolen og så på alven sin, verdens vakreste vesen med delvis sorte lepper. Vinket til henne da bussen kjørte forbi, og lente seg tilbake i setet med musikken på full guffe. Nå var Anja alven hans.