Vennskap. Hva er egentlig vennskap? Hvordan funker det? Og hvorfor er det sånn at noen på et tragisk hvis mister den man elsker mest i verden? Hva skjer egentlig når man mister en nær venn, en som er en så god og fortrolig venn at man ser på hverandre som sjelevenner? Når man mister en venn, en stor idealist og selvstendig venn. En man kan snakke med om de mest usaklige emner om, men kan gjøre de om til ganske saklige temaer.

Spørsmålene svirret rundt og rundt inne i tankegangen hennes. Røykfrosten steg ut ifra munnen hennes, og leppene var lilla av kulde. Huden stod i kontrast med leppene, i en likhvit farge, mens hendene skalv. Snøen lå krummet nede på bakken, til tross for at det var i bakhagen bak huset deres, var det mange fotavtrykk printet ned i snøen. Men det kunne ikke synes nå, det var for mørkt ute. Det eneste hun kunne skimte så vidt i var ren snø, i fra en stygg julelysestake som stod i vinduet.

- Faen, hvisket hun hest til seg selv, og så ned på føttene sine.

Glimt og syner i fra fortiden strømmet tilbake. Alt i fra da telefonen hennes hadde plystret henne over, til da hun hadde sittet ubevisst på kne, og stirret monotont inn i en av veggene på rommet hennes, mens tårene rant ustanselig nedover kinnene, og begynte å dryppe i fra haken.

- The pain of love will never stop, nynnet hun rolig for seg selv.

Nok en gang kom synene. Følelsene av blodsmaken i munnen, og tennene som presset seg hardt sammen, mens hun satt alt hun hadde i å ikke skjelve. Det siste hun hadde snakket med han om, var en gang, over nettet, bare noen få dager før hendelsen. Han hadde sendt henne en sang. En kjærlighetssang. Da hun hadde satt på den sangen på youtube, var det som om alt raste sammen. Ikke en eneste ting passet som det pleide å gjøre i hennes ellers nogenlunde vanlige liv. Alt var bare snudd rundt og opp ned på en rar måte. Hver gang hun tenkte på han etter det - mens han fortsatt var til - så knøt det seg sammen inne i henne. Det var som om det fortrolige vennskapet de hadde var forsvunnet og erstattet med noe nytt. Noe mer. Og sommerfuglene inne i henne, hadde startet den tredje verdens-krig inne i henne. Det var ikke normalt!

Men allikavell valgte han en annen retning her i livet enn å leve livet ut, for å oppnå det man selv ønsker ut av livet. Han valgte å ikke drive med det han elsket mest. Alle hans hobbyer og fritidsaktiviteter droppet han ut av. Men værst av alt, var at han hadde gått bort i fra denne jorden, akkurat i det hun kunne legge hånden på hjertet og svare han helt ærlig tilbake om at han hadde samme følelser som han hadde. Han hadde sett på det han gjorde som eneste løsningen. Alt som hadde buldret opp rundt han, ble til slutt for mye. Han kunne ikke holde ut smerten lenger av alt stresset, og alles forhåpninger om at han skulle være perfekt.

Hvem er egentlig perfekt? Tenkte hun der hun satt, mens hun kjente kroppen ble enda mer slapp. Hun ville gå inn for å legge seg. Men på en annen side ville hun føle seg i live de siste sekundene av livet hennes også. Tanken på å bære at hennes sjelevenn, bestevenn, mest fortrolige venn var borte, var ikke til å bære.

Hun kjente kroppen ble enda mer sløvere, og tankene hennes driftet vekk. På det tidspunktet tankene hennes var borte, lå hun allerede nede i en iskald snø. Det var som å ligge på spiker. Hun kunne føle smertene, samtidig som de holdt på å svinne bort. Alt var borte. Hun selv var også borte. Om noen sekunder ville hun ikke engang finnes på denne jorden mer. Det var den eneste løsningen.