Victoria satt i sengen sin. Hun klarte ikke å sove, hun bare gråt og gråt, hikstet og hulket. Hun så på bildet som hun hadde sett på tusen ganger før. Bildet av hun og Christan, det siste bildet som var tatt før han ble syk.

 

Først hadde de bare trodd at det var influensa eller noe, ikke noe særlig farlig. Han hadde viftet det bort som ingenting. Men så ble han bare dårligere og dårligere, hostet blod og spy. De dro til legen i all hast, Victoria, hennes familie og hans foreldre.

 

Kreft sa legen. Christian var 17 år, trente og spiste normalt og av alle folk her i verden så var det han, han som skulle få kreft. Hun husket ham nesten ikke lenger, ikke den vanlige han, bare den syke, bleke skikkelsen av han. Hun husket ikke lenger hvordan det var å stryke gjennom håret hans, husket ikke lenger smilet. De gav han 4 uker maks. 4 Uker med blod og tårer, fire uker med umenneskelig tortur. Men det varte ikke en gang i 4 uker, 17 dager var alt han fikk.

 

Hun ville dø, men var ikke engang modig nok til å ta selvmord. Hun hadde hatt alt klart. Brevet, klærne og tauet. Men hun turte ikke, turte ingenting. I stedet gravde hun seg ned, dypere og dypere. Stengte alle ute, venner, mor, far og Sara, søsteren hennes. Skolen var uutholdelig, spesielt friminuttene. Hun pleide bare å sitte på toalettet og tørke snørr og tårer. Klarte ingenting annet.

 

Hun la bildet ned i skuffen, la seg under dynen, men klarte ikke å sove. Hun måtte ut, ut å tenke. Alle andre sov, de ville ikke merke noe om hun snek seg ut.

 

Det var varmt, men mørkt, en sommernatt. Hun gikk ut og ned til sjøen som lå like ved. Så begynte hun å synge, lavt og forsiktig, og så litt høyere. Hun sang og sang og begynte å danse rolig til sangen. Hun drømte seg bort og glemte alt. Hun følte seg så fri, fri som vinden og fuglene. For første gang på 2 måneder var hun ikke lei seg. Den hvite nattkjolen veivet i den lunkne sommervinden. Hun danset og sang til hun var helt utslitt. Så listet hun seg inn igjen, la seg ned i sengen og sovnet.

 

Neste morgen våknet hun opp til kvitrende fuglesang. Hun følte seg faktisk litt bedre, hun gråt ikke da hun innså at Christian fortsatt var død. Hun hadde følt ham, følt at han var med henne om natten, følt kjærligheten hans. Han var en engel nå, som passet på henne.

 

Foreldrene ble svært overraskede over å se datteren nynne og smøre seg niste til skolen, men de sa ingenting. De var redde for at de skulle si noe galt, noe som ville få henne til å gråte. De stod heller og smilte, sa hadet til henne da hun skulle gå til skolen.

 

Skolen gikk bedre, men Victoria tilbrakte fortsatt friminuttene på toalettet. Hun klarte ikke helt å se vennene sine inn i øynene enda, hun var redd for hva hun ville se. Og hun ville ikke fortelle dem om hva hun gjorde om natten, hun var ikke klar enda.

 

Da neste natt kom, kom alt tilbake igjen. Hun følte seg alene og trist, kjente ikke varmen fra Christian lenger. Hun måtte ut igjen, hun måtte danse og synge og glemme, være fri.

 

Hun gikk ut i nattkjolen. Alt var som natten før. Men nå gikk hun ikke ned mot sjøen, hun bare danset og sang og ante ikke hvor hun var på vei. Hun kjente ikke at hun ikke danset på gresset men på asfalt. Så ingenting. Hun var i sin egen verden, sammen med Christian. Hun så ikke to lys som nærmet seg, bare Christian som danset med henne.

 

Bilen kom raskt, og føreren la ikke merke til Victoria før det var for sent. Han bremset alt han kunne de siste sekundene, men klarte ikke å stoppe. Bilen traff henne med et høyt dunk. Hun fløy noen sekunder i luften og traff asfalten, hardt og tungt.

 

Sjåføren skyndte seg ut med en lommelykt og håpet at alt bare var innbilning.

 

Men det var det ikke. Der på asfalten lå hun, stille, det så nesten ut som at hun sov. I sin hvite, lange nattkjole. En engel med vakkert blondt hår og brun sommerhud.

 

Nå var hun der oppe sammen med Christian, de var to engler i natten.