Hun er seks år. Hun sitter i et halvfullt badekar og leker med gummiendene. De ligger og flyter på vannet. Sara stirrer opp mot taket og tenker, ”hvorfor har jeg lungebetennelse?”. Sara rynker litt på nesa og skrur på kranen og tapper vannet. Hun hører lyden av vannet renne ned på de spretne gummiendene. De plasker. Det var ville gummiender! ”Jeg vet ikke en gang hva lungebetennelse er.”, tenkte Sara.

Sara hørte lyden av hennes mor utenfor døra. ”Er du ferdig, vennen?”, spurte mor. ”Ja, det er jeg.”, svarte Sara med et røst i stemmen. Døren ble lukket opp forsiktig. Sara kjente den kalde luften sveve innpå henne fra døråpningen. Der stod mamma, med et håndkle. ”Hopp opp du, så skal jeg tørke deg.”, sa mor og smilte. Sara kjente lykke inni seg hver gang hun fikk se smilet. Hun var selv glad i å smile, men morens smil var det beste hun noen gang hadde sett. ”Mor! Hvem er jeg?”, spurte Sara helt uten videre. ”Du er Sara! Den aller beste.”, svarte mor smilende med tårer i øynene. Hun prøvde å skjule at hun gråt, men Sara hadde allerede sett en eller to små tårer trille nedover kinnet. ”Nei, jeg er ikke det mor. Slutt å si sånt! Alle sammen sier det fordi de synes synd på meg.. Fordi jeg er syk.” Sara stirret konstant ned på gulvet, og fikk presset frem en liten tåre. ”Du er faktisk den beste, Sara! Alle sier det fordi de også synes det.”, svarte mor.

Klokka var ikke mer enn ni, og Sara var allerede i seng. Hun lå der, i den lille og varme sengen hennes og bad kveldsbønn. Inntil henne klemte hun den lille dukken hennes. ”Kjære Gud! La meg leve lenge. Jeg er glad i mamma. Amen.” Mor stod bak døra, og hørte hva hun sa. En tåre plasserte seg i øyenkroken. Hun gikk stille inn på rommet til Sara. ”Jeg er utrolig glad i deg, Sara. Mer enn noe annet!”, hvisket hun i øret til Sara.

”Hvor er jeg?” Sara hørte seg selv snakke til ingenting mens hun hadde en koffert i den ene hånda og dukken i den andre. ”Hvor skal jeg?” Plutselig stod en fremmed, liten og gammel dame ved Sara. ”Du er snart fremme!”, sa damen med en tynn stemme og tok i håret til Sara. Det var langt og hun hadde lyse korketrekkere. Hun så ut som en engel. ”Snart fremme til hva da?”, spurte Sara og stirret på dama. Damen svarte ikke. Hun pekte med en lang og rynkete pekefinger, opp mot himmelen. ”Der!”.

Sara våknet med et rykk. Alt var heldigvis bare en drøm. Hun var helt svett, og hadde pusteproblemer. Hun lå i sengen sin, nesten helt livløs, med dukken hennes klemt inntil seg.

”Sara! Frokost!” Mor stod på kjøkkenet og skjærte tynne brødskiver. Sara skvatt til da hun hørte den sterke stemmen til mor, og reiste seg langsomt opp fra senga si og gikk innpå kjøkkenet. Hun satte seg på benken. ”Jeg skal dø snart!” Sara myste mot det sterke lyset på kjøkkenet, mens hun fiklet med håret til dukken. Mor stirret på Sara. ”Ikke snart.”, svarte mor og snøyt. ”Når jeg dør, kan jeg ta med meg dukken min opp til himmelen slik at jeg har noen å leke med?” Mor snøftet. ”Sara gullet! Så klart kan du det. Men vet du hva? Oppi himmelen er det mange engler som deg du kan leke med.”, svarte mor.

Det var mørkt ute, selvom det var tidlig på dagen. Novemberdagene var så mørke. Sara og mor lå sammenkrøpet i sofaen. De kjente varmen strømme inntil hverandre. Sommerminner ble presset frem. ”Husker du da vi spiste is, og jeg mistet iskulen på hodet til en skallet mann på stranda?” Mor smilte. ”I morgen blir en stor dag.” Hun tenkte på morgendagen. Hun skulle ta med Sara på behandling. Begge lå der, i sofaen, mens de holdt godt fast om hverandre. Platen med R.E.M. snurret i cd-spilleren. Mor skulle ønske at hun holdt så godt fast i Sara, slik at det var umulig å miste henne. Regnet pisket mot rutene ute, og det føltes ut som om alt skulle ende der.

Telefonen ringte. Mor våknet av bråket, og skumpet borti en sovende Sara. Men hun var ikke sovende lenger. Hun falt sammen i gråt og klemte sin livløse datter. Sara lå der, som en sammkrøpet engel. Pusten var frosset og kroppen var kald og livløs. Det var for sent. Hun løftet sin kjære datter opp til soverommet. Det var helt stille i huset, unntatt R.E.M. som fortsatt snurret i cd-spilleren. ”Everybody hurts. Sometimes....”

Snøflaker dalte ned på bakken. I nabolaget hadde alle hørt om den triste nyheten. Man kunne se en kvinne stå ved et gravstein. De rødmalte leppene og vinterbleke huden skjærte kontraster. Hun stod helt alene, og kikket intenst opp mot skyene. Noen tårer ble presset frem. Man kunne av og til høre den svake lyden Sara... fra kvinnen. Det så ut som mange engler svevde i skyene.