Berit ser seg rundt i den kalde, gråe stuen sin. Fomler litt rundt på det rotete salongbordet sitt, og finner pakka med Marlboro. Hun drar frem en sigarett og tenner den, finner frem det overfylte askebegeret, og sitter der midt i stua og røyker, som alltid. Det er jo aldri noen som kommer på besøk uansett. Hun tenker over livet, og analyserer seg selv litt, det har hun nok av tid til. Hennes ustabile mentale helse har flere ganger sparket fra hennes tidligere arbeidsplasser, og nå er det ingen som vil ha henne lenger. Det er kanskje like greit, for hun har aldri hatt noen vilje til å jobbe uansett, og når hun allikevel får penger av staten for å sitte hjemme, så har hun det helt ok.

Men mens hun sitter der og nyter morgensigaretten, kommer hun brått på at dette ikke bare er en hvilken som helst dag i hennes trøtte, arbeidsløse, hjemmeværende alenehverdag.

Det ringer på døra, 3 ganger. Hun vet at dette er det hemmelige signalet, dette er øyeblikket hun har ventet på, tenkt på hver dag i snart et halvt år, men allikevel kunne hun ikke huske at dette var dagen de hadde avtalt at det skulle skje. Siggen blir stumpet i en rask bevegelse, og den spinkle kroppen hennes skyter opp av sofaen. Etter å ha sittet i sofaen såpass lenge, blir hun svimmel av å reise seg så fort, og sjangler bort mot ytterdøra. Hun tenker hun må se ut som et dopvrak, men det er ikke så farlig, ”det er vel det jeg er”, tenker hun. Hun river opp ytterdøra, og ser ut på den høstgrå oppkjørselen. Alt er som planlagt, den gigantiske enhjørningstatuen hun husker fra soverommet hennes i sitt barndomshjem på landet, står klar ute på plenen og venter på henne. Hun vet at alt bare er en drøm, men allikevel klarer hun ikke å våkne fra søvnen sin. Øksen som henger i brannskapet i gangen, river hun fort ned, og løper som en øksemorder bort til enhjørningen, og hogger til. Tilfeldige forbipasserende på gaten løfter ikke en gang et øyenbryn for dette spektakulære synet, ikke at Berit egentlig bryr seg. Det eneste som betyr noe, er å ødelegge det eneste symbolet på lykke og barndom som hun har igjen i minnet, enhjørningen fra sitt barndomshjem. Lystig barnelatter suser gjennom øregangene og hennes lykkeligste år speiler seg i den gigantiske statuens store øyne, mens hun står der og hogger den i filler. Farger lyser ut av kroppen til det store dyret, men Berit synes ikke det er noe fint, snarere tvert imot, det er motbydelig. Til slutt ligger det bare rester på plenen, hun føler seg fornøyd og smiler litt for seg selv.

Nå føler hun seg fri, fri fra alt, så hun har lyst til å fly. Ettersom det er en drøm, er ikke dette noe problem. En regnbue skyter seg plutselig ut fra enhjørningerestene, Berit hopper inn, og som en rakett, blir hun skutt opp i luften. Hun svever over byen, ser ut over husene og trærne, alle de triste menneskene der nede. En tanke kommer inn i hodet hennes; ”dette er livet”. Men er det egentlig det? Nei, det er bare en drøm. Brått mister hun høyde, hun svever ikke mer, hun faller. Og så, våkner hun.

Berit ligger i sengen sin, og noen har skrudd på lyset. Hun hører en stemme, men klarer ikke å se hvem den tilhører, ettersom hun har blitt blendet av det sterke lyset fra taklampen på soverommet sitt. Det eneste hun ser, er at enhjørningen ligger ved siden av henne i sengen, som alltid. Stemmen er tydelig nå og hun hører klart hva den sier. Den kommer fra andre siden av rommet; ”Skjønner du ingenting? Den vet ikke hva det vil si å være lykkelig. Du kan ikke leve resten av livet ditt sammen med en enhjørning-statue, du må få deg noen ordentlige venner, noen som bryr seg, som kan gjøre deg lykkelig.” Nå kan hun se skikkelsen som står inne på rommet hennes klart og tydelig. Det er en stor mann med en nesten like stor øks. Berit skjønner hva som er i ferd med å skje. Hun kaster sitt spinkle legeme over på den andre siden av sengen, og klamrer seg til enhjørningen. Istedenfor en enhjørning, går øksen gjennom et menneske. Ikke en drøm.