Ensom, jeg er ensom jeg. Ensomheten er det eneste jeg føler tilhørighet til.

Ensom. Aleine liksom. Uten venner. Uten venner av den typen jeg kan snakke med. Uten venner av den typen jeg kan stole på. Uten venner av den typen alle og en hver, trenger. Det hender jeg får oppmuntrende ord av den riktige typen, sånn at jeg blir glad, men det er der og da. Kjæresten min sier oppmutrende ord til meg som gjør meg glad, der og da. Hun beskriver meg som den flotteste gutt på denne jord, den hun vil ha. Og jeg blir glad, der og da.

Men jeg er ensom her jeg sitter. Og luften er ensomheten selv. De andre elevene leker i snøen mens jeg sitter her i et hjørne ensom, for meg selv.

Ensomheten. Jeg kjenner ensomheten blir dradd inn i lungene mine, fyller kroppen min. For så å dra ut igjen, triumferende, som om den har tatt noe fra meg. Og det er sant. Ensomheten stjeler, og det den tar, ser du aldri igjen. Du blir bare tommere og tommere, hele tiden. Heletiden er ensomheten der og stjeler, litt og litt. Den må ikke ta for mye, for da brister det. Men litt og litt, da kan den tære på meg mye lenger.

Jeg er den eldste i en søskenflokk på fem. Jeg ble født til denne verden uten en sjanse. Jeg ble født til denne verden for å være den eldste i en søskenflokk på fem. Den eldste, den som skulle gjøre alle feilene sånn at de andre kunne lære av dem. Jeg gjør ikke lekser, jeg kommer for seint på skolen hver dag og jeg lyver.

Alle disse tingene gjør de andre riktig. De står opp hver dag klokken syv, spiser frokost og lager niste. Senere på dagen gjør de lekser. Alt dette gjør de, men de lyver ikke. De sier hvor de skal og når de kommer hjem. Og de kommer presis hjem igjen.

Men jeg lyver. Viss noen spør hvor jeg var i helgen eller hva jeg gjorde på, lyver jeg. Jeg sier jeg har vært alle mulige steder og har gjort på mye spennende. Men det er løyn. Sannheten er at jeg ikke har vært ute av huset uten om skolen mer enn en gang på tre år. Og da var det i en begravelse til en jeg ikke kjente en gang.

Det ringer og jeg går raskt inn. Jeg sitter der framme med kateteret uten å si noen ting. I dag som alle andre dager. Jeg sitter der bare og tenker. Tenker på begravelsen. Han var gammel da han døde, nesten hundre tror jeg. Han var ungkar på slutten. Ensom var han nok også. Ensomheten vinner alltid, før eller siden. Den tar alle. Noen prøver å kjempe imot den med å gjemme seg blant andre. Men ensomheten tar alle, ung eller gammel. Den vinner alltid. Det er bare det at den tok meg først.

Det ringer ut og jeg går hjem fast bestemt på å vinne over ensomheten, på å drive den ut.

Men hvordan? Hvordan drive ut ensomheten når den kommer inn med hvert drag av luft jeg tar. Jeg kan ikke gå på en av helgens fester, da ville jeg bare sittet der og kjent på ensomheten. Ikke det at jeg er invitert, men det er bare til å gå rett inn, for de er alt for fulle til å vite hvem som skal være der eller ikke.

Jeg begynner bare å gå. Uten helt å vite hvor jeg skal. Jeg går og går uten å komme til noe sted, bare går liksom. Til slutt er det slutt på steder å gå. Jeg står ved et stup og ser ned. Hvorfor ikke? Tenker jeg, hvorfor ikke? Jeg står der på kanten av stupet og ser ned på bakken som er langt der nede. Hvorfor ikke? Jeg tar mot til meg for første gang i livet og hopper. Jeg kjenner ensomheten suse rundt meg. Jeg ser bakken nærme seg. I det kroppen min møter bakken, kjenner jeg ensomheten blir slått ut av meg. Jeg kjenner jeg blir løftet opp, høyere og høyere, men ensomheten ligger der fortsatt. Jeg føler meg helt tom, men er fylt med glede over å endelig være fri.

Denne stilen ble skrevet på tentamen den 15.09.99 og ble gitt følgende kommentar. ”Glimrende besvarelse, Marius!” Kar: 6