Jeg våkner tidlig av et mareritt, jeg klarer ikke sove igjen så jeg går inn på badet for å dusje. Jeg dusjer lenge for å vaske av meg alt det vonde. Frokosten smaker ikke godt denne morgenen, det har den ikke gjort på en god stund. Alt smaker muggent. Det tørre brødet er vanskelig å svelge, jeg må hjelpe det ned med litt melk. Tankene flyr rundt inne i hodet mitt. Jeg tenker på de dagene som er gått siden vi flytta hit, mamma og jeg. Jeg tenker på hvordan ting kunne ha vært annerledes, men jeg innser at det er umulig. Mamma liker seg her, hun skulle bare visst…

Noen sier at snart vil alt være over. De sier at en komet vil falle ned fra himmelen, etterfulgt av et meteorregn og gigantiske flodbølger. Det er det jeg går rundt og håper på. Jeg kunne trenge en ferie fra dette håpløse helvetet vi kaller eksistens. Nå sitter jeg på skolen, sammen med dem. Jeg følger ikke med i timene, tankene er andre steder. Redselen og frykten bygger seg opp inni meg. Det er ikke noe nytt, det begynner å bli en vane. Klokka ringer nådeløst, faen! De stormer mot døra, jeg blir sittende og vente litt før jeg reiser meg for å gå ut i skolegården. Jeg går stille bortover mot hjørnet mitt, vel vitende om alle blikkene som er rettet mot meg. De kommer nå, det vet jeg.

Det begynner med dyttingen og ropingen. Jeg klarer ikke svare, jeg får ikke fram et eneste ord, så jeg begynner å løpe. Jeg løper inn i en park hvor det er mange store trær og gode gjemmesteder. Jeg har dem like i hælene og jeg løper for livet. Det nytter ikke. De får tak i meg og slenger meg i bakken. Det gjør vondt, men jeg gråter ikke, bare lukker øynene. En barnesang svirrer rundt oppe i hodet mitt, den sier at livet er en drøm. Når de kaster seg over meg, biter jeg tennene sammen og lar smertene komme. Livet er en drøm. Sparkene og slagene deres er grusomme.

Jeg skjønner meg på mennesker. Jeg kan se tvers igjennom dem i løpet av sekunder. Alle later som de er noe spesielt, noen later som om de er tøffe men alle røper seg. Det er ingen som er hva de gir seg ut for å være, ingen som er ekte. Jeg er ekte, men det virker ikke som om noen legger merke til det. Jeg er ensom, jævlig ensom. Ensomheten tar alle, unge som gamle. Skulle ønske jeg hadde noen å snakke med. Ville noen savne meg hvis jeg bare forsvant? Jeg ville vært så takknemlig hvis bakken bare kunne forsvinne under meg.

Jeg behøvde ikke tenke lenge, det bare falt så naturlig. Alt er mørkt og kaldt. Jeg sitter stille med beina utfor en bergvegg, det er langt ned. Bra. Tåka har lagt seg tung og tett om meg, som for å lage en ramme til det forestående. Nå er snart alt over. Det er bare å slippe seg utfor og stillheten vil komme. Døden er ikke slutten, bare en overgang til noe bedre. Jeg begynner å gråte, det kommer plutselig. Hva faen? Jeg innser at jeg ikke klarer å gjøre det jeg har bestemt meg for. Jeg tenker på mamma. Hun har ingen andre. Gode tanker fyller meg, det er overraskende og overveldende. Jeg trekker meg unna kanten, jeg skal gå hjem og snakke med mamma om det…