Hun sto alene, alene og forlatt. Det var det livet hennes handlet om. Å være alene. Hun sto alene i friminuttene. De andre? De sto i svære gjenger rundt henne. Hun turte ikke gå bort. For det var ikke sånn det skulle være. Da følte hun seg bare teit. Det var jo det hun var uansett, mente hun selv.

Bare som en slags tilhenger som sto der lissom. Det var heller ingen som gadd å snakke med henne når hu sto der. Navnet hennes var Anna. En ganske alminnelig jente på 15 år, hadde brune øyer, og svart langt hår.

Hun var glad i å prate, og når hun først fikk lov. Da finnes det ikke noe ord som heter å slutte å prate, nei. Hun var en ganske omsorgsfull jente egentlig. Men mennesker forsto seg ikke på henne. Hun visste ikke hvorfor. En bestevenn hadde hun heller aldri fått seg, spørsmålet var når hun skulle få noen. Vennene kom å gikk, akkurat som du får noe, og det blir knust. Hun følte at ingen forsto hvordan hun hadde det. Hun fikk skylda ofte for at hun ikke hadde venner. Men åssen kan det være hennes egen skyld? Ofte gråt hun for hun ante ikke hva som var i veien med henne. Både når det gjaldt gutter, kjæreste og når det gjaldt hvordan livet hennes skulle bli. Hun visste ikke sine arme råd.

Hun klarte heller ikke stole på noen, etter at hun hadde blitt forrådt så mange ganger. Hun hadde ville tatt livet sitt utalige ganger, hun ville dø. Hun ville bort. All mobbingen som hadde skjedd i hennes liv, alt det brutale. Anna syns det føltes som at det var bedre når ikke hun var hjemme, da så det ut som de andre i familien hennes koste seg mer. De lo, osv. Men ellers når hun var der. Var det mye kjæft. Hun følte seg rett å slett ikke tilfreds med denne greia. Hun hadde tenkt ; hvordan hadde det vært å flyttet til foster hjem?

Mange tanker fløy gjennom hodet hennes. Livet hennes hadde bare vært ett eneste stort rot. Og ikke som vanlige ungdommer skal ha det. Hun fikk ikke lov til så mye heller, hun ble ofte tvunget til å være hjemme. Hun likte ikke dette heller, men hun turde ikke si noe. Hun var redd hu n kom til å få kjæft. Hun følte hun fikks kyl

Hun trodde hun aldri kom til å bli lykkelig. Hun orket ikke mer av mobbingen. Av de slemme guttene. Av familien. Av det vonde. Av den dårlige selvtilliten. Hun gjorde det, hun tok fram tauet, tok det opp i taket og hang seg.