Caroline sitter i stuen og spiser kveldsmat. Mens hun spiser en skive med brunost på, tenker hun på den avdøde mannen sin. Det har hun gjort i åtte av de syttiåtte årene hun har levd. Mannen døde i en tragisk bilulykke, den dagen hun fylte sytti år. Nå føler Caroline seg nesten helt tom og ubrukelig, det har hun gjort helt siden han døde. Hun har heller ikke noe å gi lenger. Hun hadde egne meninger, og spurte ofte om vennene hennes ville komme på kaffebesøk til henne, men alle sa nei.. Det var ingen som noen gang ville være med Caroline. De ville bare være med mannen hennes. Caroline er psykisk syk, og har vært det lenge. Hun føler at ingen vil ha henne på denne jorden lenger. Hun vil vekk herfra. Hvorfor er ikke boken hennes lukket enda? Det spørsmålet stiller hun seg selv ofte.

Caroline går sløvete og litt trøtt inn på badet. Hun begynner å børste det blonde, lange håret sitt, og smører det rynkefulle ansiktet inn i Aloe Vera. Hun nynner på en veldig trist og dyp sang, mens hun pusser de brun-hvite tennene sine. Så tar hun av seg korset hun har rundt halsen. Etter alle disse årene med ensomhet begynner hun å tvile. Er det virkelig en gud der oppe? I så fall: Hvorfor behandler Gud henne slik da?

Hun går sakte inn på soverommet, finner frem en bok og begynner å lese. Boken heter ”Født,” og handler om hvordan begynnelsen på livet er når et spedbarn blir født på dagens sykehus. Caroline legger stille fra seg boken, og sovner etter en liten stund.

Hun er kommet i drømmeland nå. Hun drømmer en drøm om den gangen da hun var tolv år gammel, og gikk på skole i Oslo. Den gangen synes hun at skolen var kjedelig, men nå er hun glad for den tiden hun hadde på skolen. Da hun var liten syntes hun at skolen var som å trene. Kjipt, men man trengte det for å hindre store problemer senere i livet.  

Caroline er i klasserommet og regner matte. Hun ser opp mot kateteret, og plutselig ser hun en mann i hvit drakt omringet av et sterkt, hvitt lys. Ansiktet til denne mannen ser skremmende kjent ut. Han kommer nærmere og nærmere. Før hun vet ordet av det, står mannen rett foran henne. Nå ser hun at det er den avdøde mannen hennes. Hun får en ubeskrivelig god følelse, samtidig som hun er i sjokk.

Hun våkner brått mens hun snakker med mannen, og ser på klokken. Den er 06:03. Hun reiser seg opp fra sengen, og går stormende inn i stuen. Hun vil så inderlig se mannen sin igjen. Caroline hadde det så godt med sin store kjærlighet i drømmen, den lille tiden de hadde sammen. Hun bestemmer seg for å komme opp til ha og Herren Gud.  Det ligger mange forskjellige tabelletter på stuebordet. De skal absolutt ikke være deg lenge. Caroline går fort inn på kjøkkenet, og henter fire glass med vann. Hun står med et glass i den ene hånden, og to tabelletter i den andre hånden. Hun skjelver over hele kroppen, og er så kvalm at hun lett kan begynne å spy. Tårene kommer trillende ned det triste ansiktet hennes. Herren tok seg ikke av det, så da gjør hun det. Nå skal boken lukkes en gang for alle.

Plutselig hører hun en liten pipestemme. Caroline tror at stemmen kommer fra kjøkkenet. Caroline ligger fra seg tabellettene og vannglasset, og går inn på kjøkkenet.

”Jeg er ikke der inne,” sier den lille pipestemmen.

”Hvor er du, da?” spurte Caroline mens hun tørker tårene.

”Et annet sted enn på kjøkkenet.”

”Haha, veldig morsomt,” sier Caroline litt irritert.

”Hvorfor stod du med to sånne runde ting i den ene hånden, og et glass med vann i den andre hånden?” spør han med den lille pipestemmen.

”Fordi jeg ikke vil være her lenger. Jeg er lei av livet mitt. Jeg vil vekk,” sier Caroline.

”Du vet at livet er verdt å leve og at du ikke burde kaste det bort på den måten, sant? Men hvis du virkelig vil dette, så kan jeg hjelpe deg. Bare gå ut i hagen,” sier han med den lille pipestemmen.

”Ok,” sier Caroline før hun legger fra seg tabellettene og vannglasset, og går ut.

Caroline leter og leter etter han med den lille pipestemmen. Hun leter i hagen, rundt huset og borte med garasjen. Hun leter lenge, men finner han ikke.

”Hvor ble den lille dotten av nå da?” spør Caroline veldig irritert. Det er helt stille der ute. Ingen andre mennesker enn henne. Etter ca. en halv time med leting blir hun lei, og går inn i sengen og legger seg igjen.

Neste morgen begynner hun som vanlig å lage til frokosten og går inn i stuen for å spise den. Hun ser fire glass med vann på stuebordet.

”Hva gjør de fire glassene der?” spør hun seg selv og går inn på kjøkkenet og tømmer vannet ut.