Stine satt stille i en stol på kjøkkenet. Hun var rastløs. Satt bare der og stirret på klokken. Hun tok seg på magen og smilte, gikk så mot, hentet en ny koppkaffe og satte seg tilbake.

I dag var dagen. Det var brevdag i dag, og i dag skulle hun få brev av hennes kjære Truls.
Hun hadde møtt ham på dans i nabobyen for over et halvt år siden. Da blikkene deres møttes, banket hjertet hennes med dobbel rytme, og hun forstod at han var den rette.
De kom raskt i snakk, og tonen ble bare bedre og bedre jo senere ut på kvelden det ble. Han var så livserfaren og hadde så mye å fortelle! Dessuten var han følsom og prøvde ikke å presse henne ti å gjøre noe hun ikke hadde lyst til.

Og da kvelden var over, fulgte han henne hjem og gav henne et lite kyss.

Neste gang de møttes, hadde alt gått mye lenger. Hun ville ha ham og han ville ha henne. Dette hadde ført til at hun hadde mistet jomfrudommen sin. Hun hadde vært redd for at han bare brukte henne, men han hadde ikke ”forlatt” henne. Og det hadde blitt dem. Alt var bra. Selv om hun var det man kanskje ville betegne som for ung for ham, hadde det ikke spilt noen rolle i forholdet deres. Sammen med Truls gikk alt så bra og alt var bare fint.

Brått hadde han blitt revet fra henne. Han hadde blitt innkalt til forsvarets overkommando, og måtte umiddelbart reise til England. De hadde bare så vidt fått sagt adjø, men hans siste ord på flyplassen var: ”Neste gang du hører fra meg, er det noe viktig du får vite.”

Flyet hadde gått og nå var hun alene. Savnet etter Truls var sterkere enn noensinne.
Hun hadde fundert mye på hva hun skulle få vite. Hun hadde sett for seg en stor kirke, Truls pyntet i stiv dress og henne selv i hvit, fotsid kjole, begge omkranset av en nydelig natur og alle de kjente.

Hun hadde også noe hun ville fortelle ham. Noe viktig. Hun hadde prøvd. Hun hadde skrevet drøssevis med brev, men ingen av dem hadde noen gang blitt sendt. Hun ville så gjerne fortelle det, men ville vente til han var her hos henne. Hun ville se ansiktsuttrykket hans da hu sa det.

Plutselig kom det en høy lyd. Stine så seg fortumlet rundt. Hun måtte ha døst av. Hun så på klokken, deretter ut vinduet. Hun så telegrafbudet gå ut av innkjørselen og nedover gata.

Stine sprang mot døra, ut til postkassen og smatt inn igjen før døra hadde rukket å gå igjen.

Hun så på det hun hadde hentet. To konvolutter ristet mellom de skjelvende hendene hennes. En var tung og hvit med Truls’ krøllete håndskrift på. Den andre lettere og grå med maskinskrift. Begge var poststemplet i England.

Stine åpnet det hvite brevet først. Inni brevet lå det en nydelig gullring og et brev fra Truls.
Hun hadde trodd rett! Han ville gifte seg med henne! Hun var overlykkelig og gråt av glede. Midt i gledesrusen kom hun på det andre brevet. Hun åpnet det med kjappe bevegelser.
Brevet begynte med et kors. Stine leste brevet og ble helt stiv. Tårene spratt ut, men ingen gledestårer. Hun falt hulkende sammen på gulvet.
Aldri hadde hun følt seg mer alene..