Hun satt alene å tenkte. Det føltes som om livet hennes skulle ta slutt i dette øyeblikk. Men hvis det gjorde det, hvorfor hadde det ikke tatt slutt for flere måneder siden? Det var jo da alt begynte. Hun og Thomas hadde hatt et så fint forhold, selv om de diskuterte av og til... Hvem gjorde ikke det? Men de hadde begynt å diskutere om den andre hadde vært utro. Og ingen av dem ville si noe om det.

Så de ble sittende i flere timer å anklage hverandre om å være utro. Så kranglet de om hvem som løy og så videre. Et reint helvete. Men så var det nye dager hvor de satt å stirret hverandre inn i øynene og erklærte evig kjærlighet til hverandre. Da kunne de sitte å holde i hånden, gå langt og lenge og bare prate med hverandre. Til slutt kom den dagen hvor alt skulle forandre seg. De hadde kranglet og ikke snakket til

hverandre på over en uke da hun fikk beskjed. Kvelden før hadde han tatt sitt eget liv og etterlatt seg et brev til henne.

Hun gråt i flere dager før hun så mye som rørte brevet.  Han hadde forlatt henne på en grusom måte! Hvordan i all verden skulle hun klare å tilgi dette???? Dagen etterpå kom presten og en helsesøster å snakket med henne, men de klarte bare å få henne bare mer opprørt. Så på kvelden drog hun til legen og fikk sovepiller... Hun måtte jo sove om nettene for å klare dagene.

Skolen ga hun faen i. Den gikk rett i dass uansett. Men alt annet var som berg- og dalbaner. Hun følte seg mer alene enn noen gang.  Hvordan skulle hun klare å fortsette med livet. Hva var vitsen egentlig? Hennes kjæreste hadde tatt sitt eget liv uten å tenke på hva som ville skje med henne. Hun var sint, redd og trist. Moren ville så gjerne hjelpe, men hun ville ikke ha hjelp hos noen. Hun ville bare være i fred.

Det gikk uker før hun tok mot til seg og fant frem brevet. Tvilen rev i henne da hun tenkte på begravelsen og alt det andre. Kunne hun klare å lese noe han hadde skrevet til henne? Nysgjerrigheten overmannet henne. Hun åpnet brevet og begynte å lese:

”Kjære engel.

Ikke tro at jeg ikke er glad i deg siden jeg tok denne løsningen.

Jeg klarte bare ikke leve lengre.

Vi har kranglet så mye og jeg har på følelsen at du ikke vil ha meg.

Jeg kan ikke leve et liv uten deg. Du er min stjernehimmel,

min sjel og mitt hjerte. Uansett hva du gjør vil du bestandig

være en del av meg. Og jeg tror at jeg vil alltid være en del av deg.

Jeg vil takke så mye for alle timene, dagene og månedene vi har

vært sammen. Du er et lys i en ellers så trist hverdag.

Men dessverre var det ikke nok til at jeg kunne fortsette et liv på denne jorden.

Det er altfor smertefult.

Jeg vet at du vil ha vansker med å tilgi meg for dette.

Du vil ikke trenge det, men prøv heller å sett deg i min situasjon.

Kanskje du vil forstå da?!

Håper så inderlig at du vil besøke min grav en gang i blant.

Jeg lover deg at da skal jeg være til stede som en mild sommervind.

Jeg skal stryke deg om kinnet og leke med håret ditt.

Jeg skal vise meg som små regndråper mot din hete munn.

Og når du kommer skal du sette deg ned å snakke til meg om alt det du har på

hjertet, for jeg vil høre dine ord.

Din gutt for evig”

Tårene lagde bekker nedover kinnene hennes der hun satt med det siste og ensomme brevetfra den gutten som hadde tatt hennes hjerte med storm. Den gutten som lå ensom og kald i sin grav. Gudene måtte vite at da han ble gravlagt hadde hun ingen andre ønsker enn å hoppe etter. Etter det hadde hun gått i en verden der hun ikke gjorde annet enn å gråte eller bare eksistere. Selv om det nå var flere måneder siden kjentes smerten ny ut.

Hun følte seg hul og tung. Og hun viste hva hun måtte gjøre. Besøke hans grav. Det ville bli tungt, men da ville hun få snakket ut om alle tankene og følelsene hun bar på. Hvem vet, kanskje han ville dukke opp som han skrev i brevet?? Det ville vært deilig å kjenne hans nærvær igjen. Det var så lenge siden sist nå. Og hun kunne tregt en annen form for trøst. En følelse av fred. Da ville hun vel kunne sove som et barn om

natten for første gang på måneder. Da ville hun kanskje være i stand til å begynne å leve igjen. Med ett steg en sol opp i hennes tunge sinn og gav henne et glimt av håp...