Kjære L. Hva skal jeg gjøre? Jeg ligger i sengen, prøver å sove. Alt hindrer meg. Mørket glor på meg som om jeg var en attraksjon, vinden og regnet forteller meg at sammen har de planer om å ta over for alt som minner om sol og sommer. Ikke minst har jeg fått innbrudd på rommet mitt av frosten, men det som skriker høyest i mitt femten år gamle hode, er tanken om henne. Er det mitt eller ditt liv jeg lever? Og ham. De skjønner ingenting. Hvorfor skjønner de ikke noe?

 

Med et brak åpner hun døren. Hver kveld åpner hun døren på den måten. Jeg vet hva hun vil. Alltid det samme. Hun prøver, håper - og tror, ikke minst. Men det er ikke det jeg vil.

”Vi trenger å snakke litt sammen i kveld”, sier hun. Vi trenger ikke å snakke om noen ting. Vi har snakket ferdig. Men jeg er høflig, for det har jeg lært å være. ”Kom inn, du.”

”Nå er det bare noen måneder igjen til du skal inn, vet du.” Jada, det har jeg fått med meg. Hun minner meg på det et par ganger daglig. Han også. ”Jeg vil bare vite hvordan du ligger an. Du vet jo hvor hardt du må jobbe for å klare målet ditt.” Målet mitt? Ditt mål, ikke mitt. Hun fortsetter. ”Har du gjort alt du skal, forberedt deg, pakket, øvd ekstra godt på det vi snakket om og…?” Alt hun sier, jeg blir sprø. Hodet mitt går rundt seg selv, hvor mange ganger har jeg hørt dette nå?

 

Jeg sitter i timen, kunst og håndverk – yndlingsfaget mitt og min eneste lidenskap. Jo visst spiller jeg piano og danser sportsdans, men jeg vil nødig si at jeg brenner for det. Jeg sitter i dette øyeblikk og tegner. En helt enkel ball, vel å merke. Men for hver strek jeg tegner, kjenner jeg energien inni meg. Jeg kjenner livet i kroppen. Det å kunne tenke kreativt, og bruke disse tankene til å utforme noe, hva det enn er - kanskje tegne et menneske i detaljer, strikke et par sokker eller til og med designe en egen kjole? Det er det som er livet. Livet jeg ønsker å ha. Mitt liv.

 

God kveld, L. Du er vel lei av all min syting, vil jeg tro. Men jeg trenger deg sårt. De vet ikke hva jeg vil, jeg har ikke fortalt dem det. Men ikke er det fordi jeg ikke vil si det, det er fordi de ikke VIL vite. De spør meg aldri, gir meg ikke sjansen til å dele det med dem. Jeg vil da ikke det de vil. Det er da ikke meg. Jeg undrer.. Er det mitt eller ditt liv jeg lever?

 

Nå er dagen her. De blir utdelt. Jeg er først ut, i motsetning til det jeg var da Gud delte ut pene utseender. Det kiler og kribler i magen, men ikke på den gode måten. Jeg går frem, tar i mot mappen og tar læreren i hånden, skjelvende. Jeg hører en haug med hender som klapper, de vet det samme som meg. Karakterene - de er gode. Det vet vi.

 

Jeg tar mot til meg, åpner mappen. Papiret løftes opp, og jeg ser på det. Ja, de er gode. Altfor gode. Gode nok til å komme inn der de vil ha meg, til og med bedre. AU – der falt ti kilo ned på hver skulder. Slik føltes det i hvert fall.

 

”Fem komma åtte!” løper hun rundt og skriker. – Fem komma åtte! Han sier også noe. Noe om at han er stolt av meg, og at en gang ser de meg på TV som finansminister. Det er jo drømmen deres. Jeg går med stormskritt ned på rommet mitt og slenger meg ned i sengen. Det er kveld nå. Jeg tar frem Lilly.

 

Kjære L. Hva skal jeg gjøre? Jeg ligger i sengen, prøver å sove. Alt hindrer meg. Mørket glor på meg som om jeg var en attraksjon, vinden og regnet forteller meg at sammen har de planer om å ta over for alt som minner om sol og sommer. Ikke minst har jeg fått innbrudd på rommet mitt av frosten, men det som skriker høyest i mitt femten år gamle hodet, er tanken om henne. Er det mitt eller ditt liv, jeg lever? Og ham. De skjønner ingenting. Hvorfor skjønner de ikke noe? Jeg vet godt hva som vil skje videre, L. Jeg har mang en gang villet ta opprør. Jeg lever langt fra parallelt med drømmene mine, og sier jeg ikke fra nå vil jeg nok heller aldri gjøre det. De er så forhåpningsfulle, og jeg vil ikke skuffe dem. Hvordan vil de ta det hvis jeg lar dem vite hva jeg egentlig vil? Vil jeg gjøre som tusener av andre ungdommer, eller skal jeg ta ansvar for meg selv?

 

Jeg kjenner noe renne nedover kinnene mine i en tynn stripe. Først sakte. Så økende tempo. Det når munnen, og det smaker som hav. Øynene mine svir. Jeg tar mot til meg, for jeg har bestemt meg. Jeg bestemte meg i dette sekund. Så deilig det føles. Jeg tenner et lys for å erstatte mørket, vinden tier og ikke fryser jeg lengre heller. Jeg står opp med en klar destinasjon og ett mål for øyet.

 

Jeg finner dem og tar meg et minutt til å gjøre nervene mine om til stål. Munnen min åpner seg så vidt den trenger for å få sagt ordene, og jeg stammer frem en setning jeg lenge har grublet på; Er det mitt eller ditt liv jeg lever?