Hun var en av de yngste i klassen. Og ikke særlig pen. Ansiktet hennes var for magert og for blekt, og håret var satt opp i en slags umoderne flettefrisyre som pleide å løsne i løpet av dagen så en kunne ane det vakre fallet i det. Men det var også det beste en kunne si om henne.

Likevel var hun populær. Men det var helst fordi hun som oftest var villig til å hjelpe kameratene med stiler eller regneoppgaver som de ikke greide å løse, eller ikke gadd å streve med. Det var ikke så mye annet ved henne man kunne se at hun skulle være populær for. Ingen av jentene i klassen snakket noe særlig med henne. Ikke at de var preget av sjalusi og misunnelse, men tendensen hadde bare blitt slik. En kunne ikke engang si at ”det er det indre som teller” i hennes favør. Det var det de tenkte. De jentene som brukte timer foran speilet for å få den hårlokken som dekket en mikroskopisk kvise til å ligge perfekt i 5 minutter, før de måtte sjekke sitt eget speilbilde. Igjen.

Guttene likte henne. Det var ikke bare på grunn av velvilligheten hennes til å hjelpe. De så at hun hadde noe annet. Noe spesielt. Hun gav alltid mye mer av seg selv. For å skjule det utseende hun selv ikke var fortrolig med.

Jenta som satt foran henne i klasserommet spurte en dag, ”Er det lett å være deg?”. Jenta stirret henne inn i øynene. Hun prøvde å lese svarene hun ikke fikk. ”Om det er lett å være meg?” så hun spørrende tilbake, uten å si et ord. Jenta gikk videre. Hun tenkte sikkert ”Ække rart denna spiker´n ikke takler hverdagen...”.

Om det var lett å være henne. De skulle bare visst. Timene hun brukte foran speilet for å få lagt sminken slik at den dekket blåmerkene som lå i små buer over de markerte kinnbena. Det var ikke lett å være henne. Det hadde det aldri vært heller. At de mer eller mindre perfekte jentene aldri tok kontakt med henne, satte større spor enn en skulle tro. Det hadde gitt henne et tomrom innvendig som ikke lot seg fylle. Hun prøvde å fylle det ved å gi seg selv smerte. Den smerten hun følte var opplevelsen av å ikke bli inkludert.

Hva guttene syntes om henne var ikke så viktig. Det var kanskje ikke velvilligheten hennes de satte pris på. Kanskje heller dumheten. Dumheten til å forsyne dem med utførte oppgaver og stiler.

Så en dag etter at den vante skolehverdagen uten noen sosiale opplevelser var over, gikk hun bortover hovedveien alene. Gikk innover gangstien mot boligfeltet hun bodde i. Så stoppet hun opp. Vendte ansiktet mot himmelen. Så på snøen som dalte ned rundt henne. Trærne som svaiet svakt i det vindkastene tok tak i dem. ”Er dette livet?”, spurte hun seg selv. ”Er det denne veien jeg skal gå de neste årene? Er det disse menneskene jeg skal se? Disse følelsene jeg skal føle?”. Hun snudde på hælen og gikk tilbake til hovedveien. Fulgte dens slake svinger langs den trafikkerte strekningen. Lot hånden gli langs autovernet slik at den ble fylt med snø. Løftet hånden nølende opp mot ansiktet og lot snøen smelt mot kinnenes varme, samtidig som dekkremen farget snøen idet de smeltede dråpene landet på bakken. Hun følte seg naken. Sannheten kunne synes. Sannheten, som var hennes hemmelighet. Hennes sårbare side. Billistenes øyne kunne føles, der de gransket det magre ansiktet. Kunne de se hva hun egentlig følte? Hva hun skjulte?

Der hvor veien ble delt i to retninger satte hun seg ned på en ubekvem benk, dekket av snø. Hun tok et oppgjør med seg selv. Med sitt indre. Virkeligheten skulle fra nå av bli tydeligere. Ingen skulle lenger kunne overse henne uten å vite hvem hun var. Hun reiste seg målrettet opp fra benken, klar for å velge hvilken vei hun skulle følge. Ryggen var rakere enn før. Som om ryggvirvlene ble dratt i himmelretningen. Hun løsnet på fletten, og lot det bølgete håret hvile på skuldrene.

Det vinte i bremser. Snøspruten stod i det bilen sneiet henne, og hun bykset ut til siden. ”Dette er livet jeg lever”, hvisket hun forskremt til seg selv der hun lå på alle fire. Hun skulle ikke kaste mer tid bort på usikkerhet.

Hun ruslet hjemover, fordypet i sine egne tanker. Gikk ved siden av de fotsporene hun hadde etterlatt på veien ut. Hun så hvor usikre de var. Hvordan høyre fot var skjev inn mot den venstre. De fotsporene hun nå satte pekte rett frem. Som om de hadde satt seg mål lenger frem de skulle nå. Det er kanskje det livet handler om. Sette seg mål en vil nå hva enn det koster. Hennes mål var å gå med hodet hevet. Være stolt av seg selv. Være stolt av den hun var, og utseende hun bar.

Så kom skolehverdagen. Blåmerkene hun hadde skjult, ble nå dekket over av den friske fargen i kinnene hennes. Det bølgete håret ble rammen rundt hennes ansikt. Jentene i klassen la merke til den utstrålingen som fulgte henne. Den gleden over livet hun viste.

Hun gikk bort til jenta som satt foran henne. Hun så henne inn i øynene og smilte. ”Det er godt å være meg”, sa hun bestemt. Jenta smilte overrasket tilbake. Som om hun ikke trodde det hun hørte.

Livet er verdt så mye mer enn å skulle nøle. Nøle for å ta de sjansene en må ta for å komme fremover. For å sette nye fotspor. Hun gikk med hodet hevet. Ryggen rak. Hun var et levende bevis på at det nytter å tro på seg selv. At en må ha tro på seg selv. For det er dette livet vi lever.