”Ta den, kom igjen da! Ta den!” hvisker Therese inn i øret på meg. Vi står i et hjørne

av butikken, og vakten har nettopp gått en annen vei. Mp3spilleren bare står der. Den er rosa, og er dritkul. Alle de kule jentene har en sånn. Og der står den, og bare venter på meg. Innerst inne vet jeg at jeg ikke tør å ta den, men jeg må. Jeg må bevise det. Jeg hadde ikke lyst til å gå hit, men når Therese spurte, kunne jeg ikke si nei. Nå står hun og klikker utålmodig med tunga.

”Nora! Bare ta den!” hvisker hun igjen. Jeg strekker ut hånden. Tør jeg? I samme øyeblikk kommer en annen kunde rundt svingen sammen med en av betjeningen. Jeg puster lettet ut, men da jeg ser utrykket til Therese sier jeg fort:

”Jeg får ta den i morgen, når ingen er her...”

Vi runder hjørnet, og ser stativet foran oss. Der står de og venter, akkurat som i går. Vakten kommer, og ser på oss. Da han ser meg i øynene, fryser jeg til is. Det er akkurat som om han ser rett igjennom meg. Han ser alt, han ser hva jeg har tenkt å gjøre. Han har mørke store øyne, og de mørke krøllene faller ned i den brede pannen mens han sier:

”Er alt bra?” Jeg klarer ikke tenke, jeg bare står og stammer, mens jeg hører Therese si: ”Ja, selvfølgelig!” Hun smiler søtt og blafrer med øyenvippene. Vakten går igjen. 

”Kan du ikke bare ta den? Eller tør du ikke?” Smiler hun ondskapsfullt. ”Selvfølgelig tør jeg!” hører jeg meg selv si, men stemmen min skjelver. ”Så ta den!” hveser hun. Tankene virvler rundt i hodet mitt. Tør jeg? Nei, jeg er en feiging. Therese gjør som hun vil og er populær. Jeg vil også være tøff, men jeg tør ikke. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg bare ta den ned i veska og spasere ut? Late som ingenting? Tenk hvis alarmen går! Det hadde vært grusomt... Og hva ville mor og far sagt? De ville bli kjempeskuffet, jeg ville fått husarrest, og mor ville sikkert grått. Men hvis jeg ikke tar den, vil jeg være kjempefeig. Therese ville aldri vært sammen med meg mer. Dessuten vil jeg ha den mp3spilleren. Den er liten, passer perfekt i veska. Hvem ville merket det? Det er en stor butikk, en fra eller til... Nei, jeg kan ikke. Tenk hvis noen ser meg! Jeg ville blitt tatt på fersken, og det hadde jeg absolutt ikke klart. Hadde jeg blitt tatt ville jeg besvimt! Jeg hadde absolutt ikke taklet det. Men jeg må. Helt klart.

Jeg ser rundt meg. Ingen kunder står å kikker i nærheten. Vakten sprader rundt i sin blåe uniform, men følger ikke godt med. Dessuten går han andre veien. Resten av betjeningen er ikke i sikte. De jobber vel på lageret, eller står i kassa. ”Hvor er utgangen, Therese?” spør jeg, sikrere i stemmen denne gang. ”Den er bort til høyre, så en sving til venstre”. Jeg så at hun var overasket. Hun trodde nok ikke at jeg turte. Jeg sa hun skulle gå ut å vente. Da jeg kikket rundt meg, var det ingen å se. Jeg kjente hånda mi strekke seg ut, og ta om den lille spilleren. Et øyeblikk så jeg beundrende på den, før jeg smatt den ned i veska. Jeg begynte å gå mot utgangen. Vakten sto borte og snakket med en av kassadamene. Kysten var klar. Jeg gikk rett mot utgangen.

”Piiiiip piiiiip piiiiip!”. Jeg snudde meg, og kikket rett inn i øynene på vakten. Jeg ble svimmel, og kjente at jeg begynte å svaie. Så ble alt svart.