Livredd sprang jeg, mine spor ble lagt i stranden. Han tok meg i håret og fikk meg til å miste balansen. Jeg datt og fikk meg et plask i vannet. Han tok opp en blank kjøkkenkniv fra bukselommen sin og holdt den mot halsen min. Jeg ble taus og stirret tappert rett i øynene hans. Han skar meg dypt i halsen. Blodet sprutet ut, jeg lukket øynene og sovnet stille inn. En stund sto han og betraktet blodbadet. Han gikk bort med et ondsinnet flir.

Gjennom en lang korriodor så jeg titalls løpende leger som slet med å redde mennenskene som svevde mellom liv og død i sykesengene sine. Gjennom dørene kunne jeg se en skjerm med en statistikk som løp opp og ned. Stakkarene som lå i sengene hev etter etter pusten mens leger viftet med sprøyter og medisiner. Rundt dem sto noen familiemedlemmer og gråt.

Alt var i bevegelse. ”Gi henne en sprøyte!” ropte en lege over meg.
En annen lege kom inn og noterte ned viktige ting på papirene sine.
”Se!” sa legen og pekte mot skjermen som sto ved meg. Den beveget seg saktere etterhvert. ”Joca!” ropte en skjegget mann som nettopp kom inn i rommet og så mot meg. Det var far. ”Våkn,” ba han inderlig og tårene trillet nedover i ansiktet hans. Aldri har jeg sett ham gråte.

”Jeg erklærer Joca Sjokorud død kl 04:15,” sa legen som noterte ned på papirene sine etter å ha sett på skjermen. Nå er den en vannrett strek på skjermen. Jeg er død. Alt er mørkt – nei - jeg kan se et lys der langt unna - ja, det var et lys. Det er nærmere. Hvem er jeg? Hva gjorde jeg?

Gjennom lyset kom jeg, jeg gråt og skrek. En hvitkledd lege løftet meg opp. Hun smilte og sa: ”Ei nydelig jente.”